Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Parasitt»

Fungerer på alle plan

Fulltreffer fra Sør-Korea.

BEDRE OG BEDRE: Morsom, spennende, tidvis rå og brutal – og i tillegg er «Parasitt» en film får deg til å tenke. Og som bare blir bedre jo mer en tenker på det. Foto: Arthaus. Video: Barunson E&A Vis mer

FILM: Kjenner du til begrepet «blåtur»? At man legger ut på en tur uten å vite hva som er målet og hvordan man skal komme seg dit? For meg var å sette meg ned og se på «Parasitt» en beslektet opplevelse. Og hvilken opplevelse!

Parasitt

6 1 6

Drama/thriller

Regi:

Bong Joon-Ho

Skuespillere:

Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Jo Yeo-jeong, Choi Woo-sik

Premieredato:

31.01.2020

Aldersgrense:

15

Orginaltittel:

Gisaengchung

«Svart humor og politisk drama»
Se alle anmeldelser

I mai i fjor vant «Parasitt» den høythengende Gullpalmen i Cannes. Det er jo et kvalitetsstempel, men jeg må innrømme at opp gjennom åra har langt fra alle Gullpalmevinnere fått meg til å gå i taket av begeistring. Snarere har jeg møtt dem med en viss skepsis, som litt for mange ganger har vist seg å være på sin – gjesp – plass. Men altså ikke denne gang.

Lykkelig symbiose

Det dreier seg om en uheldig og ubemidlet familie i en kjellerleilighet i en sørkoreansk storby. Hellet synes å snu når sønnen i huset får tilbud om å være privatlærer til datteren i en steinrik familie. Da det viser seg at sønnen i villaen oppe i åsen også trenger hjelp, vet den nyansatte privatlæreren råd: Han kjenner til en «svært ettertraktet og dyktig pedagog». Slik blir søsteren hans også ansatt, og ganske snart har hele den fattige familien hevet sin levestandard betraktelig og lever i en slags lykkelig symbiose med kaksene.

Fram til dette er alt ganske forutsigbart, men så plutselig tar historien en overraskende vending, og regissør og manusforfatter Bong Joon-Ho («Snowpiercer» og «The Host») drar teppet bort under beina på publikum. Og det er da det virkelig begynner å bli moro. Eller spennende. Eller skremmende. Ja, for «Parasitt» er noe så sjeldent som en film det er vanskelig, for ikke å si umulig å plassere i noen sjanger. Det gjør at regissør Bong Joon-Ho slipper å forholde seg til stive sjangerkonvensjoner – og at vi som ser på må avfinne oss med at det meste kan skje. Og det gjør det. Vær sikker.

Bittert oppgjør

«Parasitt» er noe så sjeldent som en film som fungerer på alle plan. I tillegg til regi og manus, er også skuespill, lyd, musikk, redigering og foto førsteklasses. Bildene, også de som fanger inn fortvilende fattigdom under gateplan, er virkelig lekre.

Men det handler selvfølgelig om mer enn pen overflate. Her er ingen virkelige skurker eller helter, alle er mer eller mindre ofre for samfunnets krav og egne forventninger til vellykkethet. De kjemper alle en kamp mot en type ekstremkapitalisme som synes å være på frammarsj verden over, der enorme verdier besittes av en knøttliten elite. Kampen blir følgelig noe de aller, aller fleste er dømt til å tape. Filmen er et bittert oppgjør med et pill råttent system så langt fra drømmen om et likeverdig samfunn som det er mulig å komme. «Parasitt» blir en slags moderne moralfabel, men for all del: En veldig underholdende én.

Mirakel

At en «liten» sørkoreansk film har truffet kritikere og publikum til de grader – den har til nå spilt inn mer enn 160 millioner dollar verden over – er intet mindre enn et lite mirakel. At den er nominert til hele seks Oscarpriser (bl.a. beste film, regi og manus), er uten sidestykke i filmhistorien. Fullt fortjent og noe jeg velger å tolke som at det er håp for den såkalte «kvalitetsfilmen». For når det er gjort så smart og fengende som dette, er det store publikum der. Banna bein.

.