TV-anmeldelse: «Den tynne blå linjen»

Funker som fy

Sveriges nye politidrama gjør mye riktig.

VANSKELIG JOBB: Det svenske politidramaet «Den tynne blå linjen» gjør mye riktig og unngår fallgruvene til sine mer middelmådige fettere, mener Dagbladets anmelder. Video: SVT Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Den tynne blå linjen»

Politidrama

Tidspunkt: Lineær premiere 7. februar. Tilgjengelig på NRK.no nå.
Beskrivelse: Nøktern skildring av politihverdagen i Malmö blir glimrende drama.
Kanal: NRK
Orginaltittel: Tunna blå linjen

«Å være politi er ikke hva det en gang var.»
Se alle anmeldelser

Å være politi er ikke hva det en gang var.

Når absolutt alt du sier og gjør blir fanget opp av allestedsnærværende kameraer med hvert sitt definisjonskrav på sannheten i en fragmentert virkelighet, og videre blir plukket skråsikkert fra hverandre av sofaeksperter på sosiale medier, sier det seg selv at det å ta øyeblikksbeslutninger i pressede situasjoner ikke akkurat blir lettere.

Samtidig anser ikke lenger borgerne du er satt til å beskytte deg som den ulastelige helten som politimester Bastian, Pelle Politibil og resten av vår barndoms copaganda fikk oss til å tro du var, men snarere – takket være den verdensomspennende bevisstgjøringen fra Black Lives Matter og tilsvarende protester – som en bølle som ikke bare forvalter statens voldsmonopol, men også institusjonalisert diskriminering og maktmisbruk på bekostning av svake grupper.

Mens atter andre, høylytte grupper mener du er blitt en feminisert femtekolonne som ikke klarer å sette seg selv i respekt.

Enhver kan få åndenød i empati for det stadig trangere handlingsrommet og de umulige valgene man må ta i all støyen mens politisk agendaer og ressursprioriteringer tres nedover ørene på deg. Det er ikke bare utsatte, marginaliserte grupper som kan være fanget i systemer utenfor ens egen kontroll. Og selv de beste intensjoner er ikke nok når de eneste valgene man har er mellom to onder.

Det som skiller SVTs nye politidramaserie «Den tynne blå linjen» fra sine mer middelmådige fettere i sjangeren, er hvor godt den billedliggjør denne nye politihverdagen.

Det hjelper naturligvis også at den er engasjerende og finstemt menneskelig drama.

Svenske tilstander

Serien følger i hovedsak hverdagen til to ordenspatruljer i Malmö, byen som takket være sin høye kriminalitet og flerkulturelle befolkning ufrivillig har blitt det omstridte brennpunktet for debatten om integrering, rasisme og «svenske tilstander».

Nettopp dette gjør den også til et glimrende utgangspunkt for å bruke politiarbeid på gateplan som en mulighet til å pirke borti noen av vår tids viktigste og mest betente temaer, der nyansatte Sara (Amanda Jansson) teames opp med den barske Magnus (Oscar Töringe), og innsatsleder Jesse (Per Lasson) patruljerer med Leah (Gizem Erdogan) rundt i gatene og responderer på små og store situasjoner i nærmiljøet.

Handlingen er enkel og dokumentarisk skildret med nøkterne filmatiske og dramaturgiske virkemidler. Her er heldigvis ingen kriminelle mesterhjerner eller utspekulerte seriemordere å fakke, ingen heftige biljakter eller adrenalinfremkallende skuddvekslinger i sakte film, ei heller dramatiske plottvister og ryddige resolusjoner pakket inn i en pyntelig sløyfe rett før rulleteksten går.

Serien legger seg tilsynelatende tett opp mot virkeligheten og fremstår omhyggelig researchet. Formålet er åpenbart å skildre politifolkets hverdag på godt og vondt.

Uten at det blir kjedelig av den grunn.

Spenningen ligger heller på hvordan politifolkene takler de umulige dilemmaene de stilles overfor og på hvilken måte deres personlige idealer og opplevelser både påvirker og påvirkes av det de ser. Akkurat som at menneskene de stopper på gaten ikke kan reduseres til en handling, en avhengighet eller ytre enkelttrekk, er politibetjentene også mer enn uniformen sin. Serieskaper Cilla Jackert er dyktige til å bygge et tydelig og engasjerende rollegalleri der arketypene byr på mer enn det virker som ved første øyekast.

Mye riktig

Hun og hovedregissør Sanna Lanken gjør i det hele tatt mye riktig. De skildrer åpent og nøkternt uten å ta side, og kan vri sympati og forståelse og dermed skape både drama og ny innsikt med små, enkle grep. Her er ingen klam moral eller polemikk, og hva man tar med seg ut av serien avhenger nok mye av hva man har med inn.

Men først og fremst er «Den tynne blå linjen» en serie som bare funker som fy.

De relasjonelle handlingslinjene kan iblant føles på siden eller i overkant beleilige, men er heldigvis likevel engasjerende nok, og presentert av et såpass sympatisk og dyktig ensemble, til at man godtar litt såpeopera i dette ellers så sobre universet. De gjør nok appellen til «Den tynne blå linjen» betraktelig bredere også, og det er all grunn til å ønske at en serie som dette når ut til så mange som mulig.

For selv om «Den tynne blå linjen» ikke byr på løsninger, minner den oss på at ting aldri er så enkelt eller svart-hvitt som en avisoverskrift eller et kommentarfelt skal ha deg til å tro.

Om den minner oss om‚ uavhengig av hvor sympatien din ligger, at politiets hverdag i et moderne samfunn er alt annet enn enkel.

(Anmeldelsen er basert på de første tre av totalt ti episoder.)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer