Å være politi er ikke hva det en gang var.

Når absolutt alt du sier og gjør blir fanget opp av allestedsnærværende kameraer med hvert sitt definisjonskrav på sannheten i en fragmentert virkelighet, og videre blir plukket skråsikkert fra hverandre av sofaeksperter på sosiale medier, sier det seg selv at det å ta øyeblikksbeslutninger i pressede situasjoner ikke akkurat blir lettere.

Samtidig anser ikke lenger borgerne du er satt til å beskytte deg som den ulastelige helten som politimester Bastian, Pelle Politibil og resten av vår barndoms copaganda fikk oss til å tro du var, men snarere – takket være den verdensomspennende bevisstgjøringen fra Black Lives Matter og tilsvarende protester – som en bølle som ikke bare forvalter statens voldsmonopol, men også institusjonalisert diskriminering og maktmisbruk på bekostning av svake grupper.

Mens atter andre, høylytte grupper mener du er blitt en feminisert femtekolonne som ikke klarer å sette seg selv i respekt.

Enhver kan få åndenød i empati for det stadig trangere handlingsrommet og de umulige valgene man må ta i all støyen mens politisk agendaer og ressursprioriteringer tres nedover ørene på deg. Det er ikke bare utsatte, marginaliserte grupper som kan være fanget i systemer utenfor ens egen kontroll. Og selv de beste intensjoner er ikke nok når de eneste valgene man har er mellom to onder.