Funkis for vår tid

Finnes det et alternativ til kapitalismens monumentale ikoner, drømmen om nye bilbao-effekter, og til luksus- byutviklingen som dominerer i Norge?

BYGG FOR VANLIGE FOLK:  Faren med forbedringer er åpenbar: idet bydeler pusses opp, blir de samtidig mer attraktive for en pengesterk gruppe. Bygg heller for vanlige folk overalt, mener de franske arkitektene Lacaton og Vassal. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / Dagbladet
BYGG FOR VANLIGE FOLK: Faren med forbedringer er åpenbar: idet bydeler pusses opp, blir de samtidig mer attraktive for en pengesterk gruppe. Bygg heller for vanlige folk overalt, mener de franske arkitektene Lacaton og Vassal. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / DagbladetVis mer
Meninger

ARKITEKTUR: De to franske arkitektene Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal har i intervjuer, foredrag og essay tatt til orde for at arkitekter i større grad må ta økonomiske forhold på alvor. De mener dagens boligstandarder rett og slett er for dårlige. Som arkitekt må man derfor behandle finansieringsspørsmål tidligere i byggeprosessen for å sikre vanlige beboerne bedre og større boliger (det er snakk om utvidelse av byleiligheter for å gjøre det mulig for vanlige barnefamilier å bo sentrumsnært, og altså ikke snakk om villaer for eliten). For å underbygge påstanden, går de kritisk igjennom sine egne prosjekter som alle har det til felles at de er helt forskjellige fra det eksentriske formspråket som kjennetegner operahus, museumsbygninger og storkonsernenes høyhus.

Deres mest kjente prosjekt er antakelig rehabiliteringen av et 16 etasjers høyt boligkompleks i Paris' utkant. Bygningen, opprinnelig tegnet av Raymond Lopez, oppført i 1961, hadde trange leiligheter, små vinduer og derfor dårlige lysforhold og utnyttelse av bygningens høyde. Utsikten over Paris var nærmest fraværende. Men til forskjell fra hvordan flesteparten av liknende høyhus fra samme periode ble jevnet med jorden for å muliggjøre nybygg, hevdet L&V, sammen med kollega Frédéric Druot, at det ville lønne seg å forbedre eksisterende bygning.

Løsningen var å bygge et ekstra rom og balkong på utsiden av fasadene, samt ruste opp heis, ganger og trapperom. De totale byggekostnadene ble anslått til to tredjedeler av hva det ville koste å sprenge og bygge nytt. Det beste av alt: beboerne trengte ikke å flytte ut under arbeidet, det tok bare én dag å utføre arbeidet per leilighet. Og minst like viktig forsikret arkitektene seg om at eksisterende beboere fikk bli værende etter ferdigstillelse, med andre ord at husleie og fellesutgifter ikke kom til å skyte i været. Ved å holde boligprisene nede, ville de også forhindre at området skulle forvandles til en gentrifisert og hip bydel som skviset ut eksisterende innbyggere. For faren med forbedringer er åpenbar: idet bydeler pusses opp, blir de samtidig mer attraktive for en mer pengesterk gruppe. Men, som L&V poengterer, dersom alle områder gentrifiseres, løser problemet seg selv. Bygg bedre boliger for vanlige folk overalt, lyder parolen.

Mottoet kommer gjennomgående til uttrykk i L&Vs prosjekter. I et boligkompleks de tegnet i Mülhausen sørget de for å doble boarealet til samme byggekostnad som det opprinnelige forslaget fra utbygger, samtidig som de forsikret seg om at utbygger ikke ville doble prisen, men beholde den opprinnelige taksten. Antakelig er det derfor L&V, i «programerklæringen», definerer luksus som overskridelse.

Brukes definisjonen på dagens utbygging av boliger i Oslo i dag, kan man raskt avvise at 14 mm eikeparkett, nytt kjøkken fra HTH og vegghengt toalett er luksus. Luksus er derimot gode lysforhold, smarte planløsninger og trygge nærområder. Og luksus er areal, romslige leiligheter, ikke trange kott med en kvadratmeterpris på over 40000 kr.

Når det gjelder offentlige byrom, handler det for så vidt også om areal. Ta Bjørvikas Barcode som eksempel. Ideen var slanke høyhus som skulle gi mindre utbygging av tomteflaten. Næring, boliger og butikker skulle komme sammen i skjønn harmoni, siktlinjer skulle peke mot sjøen. Realiteten, slik den ser ut så langt, er en relativt ensartet bygningsmasse - foruten varierte fasadekledninger - som har klumpet seg sammen til en tett vegg mot sjøen. Det som skulle være luftige spalteåpninger, ser ut som mørke smug. Barcode bærer derfor preg av å være styrt utelukkende av kommersielle interesser, mens allmennyttige formål synes å ha kommet i annen rekke.

Av L&V kan man derimot lære at arkitekter først og fremst skal formgi forholdet mellom sted og alle menneskene som ferdes der, framfor å etterlate seg vidkjente ikoner. Prosjektet deres som best illustrerer dette, er Place Léon Aucoc i Bordeaux. Av byrådet fikk de i oppgave å forbedre plassen, gjøre den penere. Etter flere befaringer og analyser av hvordan de skulle forbedre stedet, ble konklusjonen: Plassen var pen slik den var. Rådet de ga byrådet var å gjøre ingenting - med unntak av en plan for hvordan best ta vare på trær og planter, samt et forslag til en mer egnet grustype på plassen.

Forslaget er radikalt forskjellig fra arkitekturens verden for øvrig, hvor bygninger stort sett har til hensikt å markedsføre seg selv i en konkurranseutsatt næring - enten som tunge kapitalistiske symboler, tenk bare på PWC-bygget i Bjørvika, eller som symboler over arkitektene selv, hvor et opplagt eksempel kan være sammenhengen mellom Operahusets isbreestetikk og arkitektfirmaets navn, Snøhetta. Poenget, slik L&V understreker, er derimot såre enkelt: «Kostbar arkitektur er for de få, en liten, bemidlet krets bestående av andre arkitekter, politikere og en elite som tar avgjørelser, men aldri for den øvrige befolkningen.» Derfor forsøker L&V å skape god arkitektur, uten monumentalitet, for alle, og de langer ut mot hvordan operahus og museum har enorme budsjetter til rådighet, mens kommunale midler brukt på boliger er minimale. Høres det kjent ut?

På mange måter minner L&Vs engasjement om funksjonalismens tankegods fra og med 1920-åra - med et navn som Le Corbusier i spissen. Mange arkitekter har siden kritisert det modernistiske prosjektet for å feile i sitt forsøk på skape gode omgivelser, delvis fordi bygningene kom med en programerklæring om hvordan man skulle leve: hus ble til bomaskiner, og menneskene til gjenstander på et samlebånd.

Likevel forsvarer L&V funksjonalismens grunnidé: For hva er galt med å ha gode intensjoner for alminnelige beboere, spør de. Hva var galt med å ønske vanlige mennesker bedre leiligheter? Selvfølgelig er det feil å tro at arkitekten kan løse alle sosiale problemer, men tanken om å skape bedre omgivelser er uansett prisverdig. Derfor velger L&V å se funksjonalismen som et godt utgangspunkt som selvfølgelig må forbedres og videreutvikles. Og dette er sakens kjerne: for L&V er det ikke lenger mulig å forestille seg blanke ark. Ny arkitektur må i dag bygge på eksisterende, den må være et forsøk på forbedre eksisterende forhold, ikke sprenge, rive og bygge nytt, men forbedre omgivelsene, for alle. Med andre ord handler arkitektur først og fremst om situasjoner, sosiale forhold, rom, i annen rekke: form, symboler, overflate.

Avsmaken for teoretiske overbygninger, tatt i betraktning de store masseideologier som kom etter funksjonalismen, har også gjort sitt til at få tør snakke om ideologi i arkitekturen i dag. Men L&Vs poeng er derimot enkelt: Uten en teoretisk overbygning, et etisk siktemål og en klar formening om hvilke oppgaver arkitekturen skal løse, er man som arkitekt overlatt til kapitalismen. Arkitekturen forvandles til minnesmerker over byggherre, storkonsern eller arkitekten selv, og den søker å uttrykke seg gjennom store, eksentriske former som tjener den visuelle, den symbolske eller den kommersielle funksjonen. Sagt på en annen måte er all arkitektur alltid funksjonalistisk, det handler bare om å definere den viktigste funksjonen. I L&Vs tilfelle er det snakk om etisk forsvarlig og solidarisk byggekunst, det handler om å sette behovet til alminnelige brukere og beboere foran hensynet til maksimert fortjeneste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.