Funklende stjerneduo

Rått, men ujevnt.

KONSERT: Den blinde mann/kone-duoen Amadou Bagayoko og Mariam Doumbia fra Mali hører til et kobbel av afrikanske artister som de seinere åra like gjerne kan dukke opp på indierockfestival som jazzfestival. De var på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg tidligere i år, og har tidligere vært booket til Øya og MaiJazz i Stavanger. Og til Oslo World Music Festival for tre år siden. Det er altså ikke av det mest eksklusive på plakaten under årets verdensmusikkfestival, som ble avsluttet i går. Men de var utvilsomt blant de mest populære og kjente.

Damon Albarn

Den nye plata deres er produsert av Mali-vennen Damon Albarn. Hvilket selvsagt er så riktig som det kan få blitt, så lenge man lar være å problematisere hvorvidt den elektronikadreiningen man kan spore i lydbildet deres, for eksempel på den nye singelen «Sabali» (albumet «Welcome To Mali» kommer om ei uke), kan betraktes som en form for nykolonialisering, eller om det bare er globalisering i sin skjønneste form. Subsidiært ren hipstervirksomhet.

Live er Amadou & Mariam like tiltrekkende som de spriker i prestasjonene. Mariam har en nesten naivistisk syng-med-den-stemmen-du-har-tilnærming, enda tydeligere på sitt enslige solospor enn når hun får vokal bistand fra de paljettkledde Supremes-koristene og ektemannen. Amadou er og blir kveldens helt. Den tørre, fyldige Telecaster-lyden er pur soul, med et litt hoggende, men rytmisk og suggererende anslag. Samtidig er han lekent melodisk og har bitt og flyt på samme tid – en sann fornøyelse både for øre og øye.

Ørken og savanne

Musikalsk blir det en kveld som på mange måter understreker duoens geografiske utspring – dels ørken, dels savanne, og Malis stolte tradisjoner for å levere musikalske verdensnavn.

Ørkenbluesen som står så sterk for tida (Tinariwen, Etran Finatawa) veksler uanstrengt med både old school afrofunk og mer lettbeint afropop, i tillegg til reggae og blues og ikke alltid opplagte rockreferanser «fra EU/EØS-land, USA, Canada, Australia og New Zealand», for å holde oss til SSB-lingo. Ikke rart de treffer verden.

Samtidig er denne eklektiske, altomfattende tilnærmingen grunnen til at de også mister flyten litt underveis, det er brokete dramaturgi på vei mot klimakset. Men det tar av realt mot slutten i tråd med forventningene, ikke minst når den ene koristen bryter isen og rister løs og får det ellers litt for proffe og stive backingbandet til å legge inn et ekstra gir mens Amadou går på riff- og soloekspedisjon helt ned i funkkjellerens skattkammer.