Funky faen

For ti år siden åpnet Oslos motpol til revy og rock. Klubben HeadOn, vårt egne, lille Studio 54, ble populær ved å nekte folk inngang.

KOMPROMISSLØS siling i døra. Kjendismyggpapir. Funky folk og stjerne-DJs fra utlandet. Med fingrene fikk de varmen i oss.

Et lite stykke Norge ble ikke som resten av gamlislandet den 1. oktober i 1992. Da åpnet Morten Moxnes HeadOn, oppkalt etter ei Urge Overkill-låt, sammen med Naim Lorentzen og Paal Fure. Oslos første klubb spilte funk og soul. Ingen løfter øyebrynet av James Brown, Sly & Family The Stone og Curtis Mayfield i 2002, men i 1992? Oh, jess beibi.

De tre vennene var møkklei av å ikke finne noe sted å gå ut på. Derfor startet de et sted å danse på som ikke var et diskotek.

SJU ÅPNINGSFESTER ble arrangert. Og den telegrafen som visstnok finnes i jungelen ble flittig brukt. Det ble suksess.

HeadOn-bakmennene hadde gitt hverandre to år og gjorde det for gøy. Men sånn ble det ikke. Bortsett fra gøy da. Ta for eksempel grønsjernes inntog på HeadOn. De tynnbeinte svartkledde ble forvirra:

- Vi hadde jobbet på Rockall tidligere, og tok med oss en del av klientellet derfra. De skjønte ikke noen ting, sier Morten Moxnes i HeadOn og ler høyt når han forteller hvordan det hele starta.

- Noen kom ned og rista på hodet. De lurte på hva vi dreiv med. Folk gadd ikke høre på sånn musikk. Dette var krise med vår bakgrunn, vi spilte i rockband selv. På den tida likte man enten pop eller rock, ferdig med det, sier Naim Lorentzen. Men et par-tre sjeler likte det de hørte. Og de ble flere.

HOUSE: «Oppsto på midten av 80-tallet da DJ\'er tok med sine egne trommemaskiner, og satte rytme til musikken de spilte. Eksploderte i England i ca. 1988. Har utviklet seg i mange retninger. Kjennetegnes av store fester med masse lys. Festene kalles ogsa raves, og holder gjerne på i flere dager på det mest ekstreme.» (Aftenposten 1994)

Den gamle grå i Akersgata hadde fått tak i en ny trend, og HeadOn ble kategorisert.

Flere nye musikksjangre vokste seg store samtidig med HeadOn. Techno og house. Både til irritasjon og glede for gründerne i Rosenkrantz gate.

- Alle misforsto. De mente HeadOn var en del av den nye bølgen. Men vi spilte jo egentlig gammel musikk. Og ny gammel musikk. Men på grunn av populariteten til den nye musikken ble vi også mer populære. Folk trodde vi var en del av det, forklarer Naim.

OG EKSKLUSIVT BLE DET. Etter hvert måtte nemlig vi, de besøkende, bruke minst 30 minutter ekstra foran speilet når vi skulle ut, personsøke de riktige vennene våre og ta på de hippe 90-talls skoa. Headon hadde en flytende «aldersgrense» på 24 år. Med fornuftige Ecco måtte du nok være minst 36 for å komme inn. Hadde du kjipe allværsgutter med, kunne det hende 44 var dagens magiske tall. Og var du shaggadelic gikk det den motsatte veien.

- Det gikk ei tid før jeg så ansikter jeg ikke hadde sett før, forteller Morten.

- Vi sila som faen, sier Naim Lorentzen. Gutta var smarte. De hadde lært av 80-tallet.

- Da var det så få utesteder i byen, og folk med helt ulike interesser ble samla på samme sted. Vi skjønte at det ikke gikk. Vi ville ha god kjemi, rett sammensetning og folk som kunne bidra til atmosfæren selv.

Det betydde blant annet folk som var morsomme å se på, kreative og interessante. Ikke dem med allværsjakke. Hver gang det var cupfinale i byen sto Paal Fure ytterst i den lange gangen som fører inn til inngangen til HeadOn for å nekte folk. Resten av tida brukte han tida på å nekte folk å gå. Han sto nederst i trappa og fortalte at det var for tidlig eller ikke nok alkohol.

En annen ting gutta uten markedsføringsbudsjett hadde skjønt var at det lønte seg å være litt hemmelige.

- Ingen fant stedet. Det ligger jo håpløst til. Det var ingen vits i å rope inn folk. Vi gjorde det motsatte, vi nekta folk, holdt ting litt hemmelige. Det var vellykka. Plutselig ville alle på HeadOn, sier Naim.

HÅPEFULLE sto vi hutrende i døra og satte dådyrøynene på de oppblåste dørvaktene. Kanskje hang vi oss på en b-kjendis med forsøksvis overlegent blikk. Og kom vi inn ble vi så glade at vi snubla ned trappa i lykkerus og nesten-knakk nakken. Inn i det mørke paradiset der pardans betyr at «du er for full», og ut igjen.

Clubwear ble viktig. Oransje gensere, cat-boots, PVC-vester, hvite bukser og lett psykadelika ga blide dørvakter. For ikke å glemme Airwalk-sko, briller fra Arnet, posete bukser og trangtrange, stripete t-skjorter.

JUNGLE: «Veldig hardt og raskt, noe av det nyeste innen dansemusikk» (Aftenposten 1994)

TRAURIGE NORGE. Dette var året vi gikk i telemarkaktig tøy, kalte ungene våre Kristin og Sondre og Lillehammer OL og Sissel og...Norge hang sørgelig etter.

- Det norske rockmiljøet nekter å komme ut av sine svarte punkeklær og cowboyboots. For å være ærlig så skjønner de ingenting og kommer aldri til å skjønne noe, meldte produsent og musiker Hans Olav Grøttheim, nå i Virgin, som den gang drev dancebandet Devotion.

- Det er jo så mange dårlige utesteder i Oslo. Jeg har store problemer med å finne et sted jeg har lyst til å gå, bortsett fra HeadOn og Kristiania, meldte André Utvik, som startet salige Jazid, året etter, i 1995.

DANCE: «Kommersiell teknologisk dansemusikk, kjennetegnes av band som Culture Beat, Capt. Hollywood, 2 Unlimited. Også kjent som Eurodance.» (Aftenposten 1994)

- Nå er Oslo er en genial klubb-by. Vi holder et høyt internasjonalt nivå. Det skjer mer her på ei helg enn på et halvt år i Stockholm. Og vi bor jo i en så liten by. Men klubbmessig er vi som en bydel i London, sier Morten. HeadOn skal ha mye av æren for det.

KJENDIS-HEADON eksisterer fortsatt. Noen må alltid vente, mens andre glir forbi den tissetranglange køen. Trend-rockeprinsen og dama la nachspielet på HeadOn da han arrangerte ungdomsfest dagen før bryllupet. Alle værdamene har vært der. Mange andre kongehus er representeret. La oss ikke glemme Harald Eia, Myggen, Aune Sand, Lars Nilsen, Bjørn Oppsahl. Og realitystjernene når de ikke slapp inn på Buddha Bar.

Men hvem er HeadOns Andy Warhol?

- Åh, Marius Holst, mener du, ler Paal Fure. Man spør heller hvem som ikke har vært der under 35 som figurerer i Se og Hør. Per Heimly bodde her en periode. Urbanavisa Natt og Dag har gått hånd i hånd med klubben.

Wyclef Jean spilte her midt på 90-tallet. Han tok med seg Lauryn og stakk innom etter en konsert på Sentrum Scene. Han åpnet med Musevisa på vinyl. Hvordan han fikk tak i den aner ingen.

Utenlandsk presse hyllet Oslo som klubb-byen. Andre utesteder kopierte konseptet. I dag analyserer Fure trender, mens de to andre fortsatt henter krefter i kjelleren i Rosenkrantz gate 11. Blir det ti nye år?

- He he, får nesten ikke håpe det, ler Moxnes, men tar seg i det. Dette er nemlig gøy, han jobber med vennene sine.

- Alle har hatt eller kommer til å ha en periode her nede, avslutter mannen som har hatt en finger med i spillet til de fleste norske platesnurrere.

Lyst til å bli sentimental? Feir tida vi ennå kalte dem discjockeys fra torsdag 26. september. Hele bursdagsprogrammet til HeadOn finner du i vår Hva skjer-guide.

F-KJENDISER:</B> Selvfølgelig også på HeadOn. Noen som husker Cape?
ALLE HAR VÆRT INNOM HEADON: </B> Av de som vil bli noe, i alle fall. Her snurrer DJ Olle Abstact plater.
NED TIL PARADIS:</B> HeadOn ligger ganske bortgjemt i Rosenkrantzgate i Oslo.
INGEN SKIKKELIGE UTESTEDER:</B> - Endelig gikk det an å danse aleine uten å bli sett rart på. Endelig rear groove, funk og acid jazz! DJ og plateanmelder Thomas Strzelecki var glad da HeadOn kom: - HeadOn var den første skikkelige klubben i byen. Jeg husker vi var frustrerte, det var ingen steder å gå ut. HeadOn la grunnlaget og gjorde pioneerarbeidet for den moderne klubbscenen i byen.
FUNKY:</B> Her Marie Hesselroth og Matilda Røhl bak miksebordet.
<B>VÆR PÅ HEADON:</B> Elin Tvedt på releasefesten til D\'Sound.
<B>MUSIKKEN DET VIKIGSTE:</B>- HeadOn har gitt meg høyere livsverdi, sier Peer Osmundsvaag, kjent som DJ Peer, som har kjørt sitt Atomic Soul-konsept på HeadOn. Går han ut er det fortsatt HeadOn. -Klubben har et bra rykte i utlandet. Stemninga er god, det merker jeg når jeg jobber der. Ofte tenker klubbeiere mest på tall og kalkulatorer, men her er det fortsatt «the joy of music» som står i høysetet.