Furet, værbitt

I går klokka 14.55 lusket en mørk Ford Mondeo ned Grensen i Oslo, skjøt fart ved Stortorget og spredte 40 liter vann fra veibanen opp på mine sko. På MEG!

Etter å ha sett ferdig bildene jeg fikk om bilførerens kneskåler, meg og et balltre, forsøkte jeg trikset fra reklamen: lukket øynene og drømte meg sørover. Så sto jeg der da og tenkte på dager under sola. På svale drinker, på en mild bris og en kokett irritasjon over å ha fått sand i sandalene. Late dager under parasoller og i hengekøyer. Fri manns liv et annet sted, en ganske annen tid.

  • Det fungerte selvfølgelig ikke. 37-bussen kom dundrende inn på piazzaen med et novembermørke som er så ondsinnet at barn for tida bør holdes inne. Det evige regnet holder oss nede, og vestlendinger og annen gapskratt skal bare passe kjeften sin. Dette er uvanlig mye og deprimerende, ikke sedvanlig østlandssyt. Til slutt blir også tilstanden trist regn en del av deg. Det skulle ikke forundre om det blir satt selvmordsrekorder på Østlandet denne høsten. Dette er ikke en rask liten kjekkas-konklusjon, men basert på statistikk fra Troms og Finnmark, der eksperter har gitt mørketida skylda for den høye selvmordsraten.
  • Men heldigvis trenger ikke regnet bare gjennom tak og vegger. Det er også en døråpner for sosiale situasjoner som inntil nå har vært utenkelige. Det er så mye vær nå at vi når som helst kan henvende oss til naboen på bussholdeplassen og få i gang en samtale. «Jaddi, jaddi, jaddi, fryktelig, jadda, jaddi, fælt, jadda, jodda, verre skal det bli, jadda.» Men det er i alle fall en samtale. I disse tider må vi ta innover oss hvert lysglimt som dukker opp. Til og med sjefen på jobben kan man for en gangs skyld ha en tilnærmet normal samtale med. I disse glade dager regner det på klokkeren og drypper på presten. Men hva om dette blir normaltilstanden framover? Nedsmelting på polene og huller i skylagene som beskytter oss, tyder på at vi kanskje må tilpasse oss. Da melder jeg flytting nordover og tenker på at, jo da, vi elsker fortsatt dette landet. Men nå synker det hen, furet, værbitt under vannet med de tusen hjem. Og saganatta senker drømmer på vår jord.