Fuske-reformen

Etter kvalitetsreformen i høyere utdanning har vi funnet mange klare tilfeller av fusk rent tilfeldig. Det tilsier at vi bare ser toppen av isfjellet, skriver professor Kai A. Olsen.

JEG SENSURERER,

leser gjennom eksamensbesvarelsene og gir karakterer. Det har alltid vært en del av jobben, men etter kvalitetsreformen skal karakteren i dette kurset settes sammen av eksamenskarakter og karakter for en prosjektoppgave. For de fleste kandidater er det noenlunde samsvar mellom disse to karakterene, men så kommer studenten som har toppkarakter (A) på prosjektet og bunnkarakter (E) på eksamen. Åpenbart har studenten ikke gjort prosjektet selv. Språk og stil er forskjellig. Her er det kopiert, eller andre har gjort arbeidet. Jeg sjekker på internett, men finner ikke besvarelsen der. Hva gjør jeg nå? Jeg gir en D og fortsetter sensureringen.

MEN STOPP!

Det må være viktig å slå hardt ned på fusk. Aksepterer vi fusk, demoraliserer vi studentene. Hardt arbeidende studenter vil ikke bli motivert når de ser at andre kommer videre ved å kopiere, betale noen for å gjøre hjemmeeksamener eller på andre måter lurer seg unna kravet om et selvstendig arbeid. Vi risikerer at ferdige kandidater ikke har den kompetansen som framtidige arbeidsgivere forventer, og kanskje verre, at de vil fortsette med fusk og fanteri også i arbeidslivet.

NÅ HAR JEG

forsøkt å ta igjen ved å gi en D istedenfor den riktige middelkarakteren C. Men dette fungerer bare dersom studenten ikke klager på karakteren. For da går saken til en klagenemnd, en nemnd som verken kjenner kurset eller studenten, og som heller ikke ser resten av besvarelsene og prosjektene. Det er derfor godt mulig at de vil la seg imponere av en god prosjektoppgave og ende opp med en langt bedre karakter. Vi har eksempel på at en strykkarakter, gitt av en faglærer som hadde gode indikasjoner på fusk, endte som en toppkarakter etter klagebehandling. For studenten koster det ingenting å klage, med unntak av risikoen for å få en svakere karakter.

Men dette er bare å gå rundt grøten. Det riktige, vil nok de fleste hevde, vil være å innrapportere studenten for fusk, slik at styret kan straffe med å «utestenge ham eller henne fra studiet inntil ett år», for å sitere Lov om universiteter og høgskoler. Det kan jeg gjøre, men det krever at jeg har en holdbar sak. I mitt tilfelle fant jeg ikke prosjektbesvarelsen på internett. Hadde jeg funnet den der, kunnet bevise at denne versjonen var identisk, at den var skrevet av andre, og at disse var originalforfatterne (dvs. at kopieringen ikke hadde gått motsatt vei), ville vi ha et godt grunnlag for utestengning.

VI HAR DESSVERRE

mange eksempler, fra en rekke forskjellige læresteder i Norge, på slike saker. Men hvis studenten ikke er fullt så dum, om han finner kilder som ikke ligger åpent til på nettet, om han endrer på språket, kopierer noe her og noe der eller får andre til å gjøre jobben, er ikke saken like enkel.

Loven gir dessuten studenten meget god beskyttelse. Først må vedtaket om utestengning fattes med to tredelers flertall. Dernest kan studenten klage inn vedtaket for departementet. Under behandlingen av saken har «studenten rett til å la seg bistå av advokat». Loven følger opp med at «utgiftene ved dette dekkes av institusjonen». Norske utdanningsinstitusjoner har allerede fått føling med denne siden av loven. Alle de tre høyskolene i Møre og Romsdal har i dag advokatutgifter knyttet til det mange vil kalle åpenbare tilfeller av fusk.

DET BØR NÅ

være klart hvorfor jeg og de fleste andre faglærere velger å unngå en offisiell sak om fusk? Med den sterke beskyttelse loven gir studentene, vil både faglærer og institusjon kunne bli straffet hardt om de velger å ta opp en sak om utestengning. Som faglærere kan vi risikere å bruke mye tid på å finne juridisk holdbare argumenter for at fusk har skjedd, vi kan risikere å måtte sitte i uendelige møter med administrasjon og advokater, og kanskje også måtte vitne i rettssaker. Det er ikke det vi ønsker å bruke tiden vår på. Det er heller ikke sikkert at administrasjonen vil være særlig imøtekommende. Der vil en ønske å vurdere om saken er juridisk holdbar, og også de vil være redde for den tid og de utgifter en slik sak kan medføre. Saker om fusk kommer lett til mediene, og ingen tror dette er god markedsføring.

VI KOMMER DA

i den paradoksale situasjon at de institusjoner som gjør mest for å få vekk dette ondet, også får den høyeste administrative og økonomiske belastning og den dårligste omtalen i mediene.

Siden veien til formell utestengning er så vanskelig, forsøker institusjonene å ordne sakene i stillhet. Vi kaller inn studentene til møter og ber dem trekke besvarelsen. Svakheten ved slike løsninger er at vi må ha klare indikasjoner på at fusk har skjedd, og en stor kvalitetsforskjell mellom et prosjekt og en eksamensbesvarelse er kanskje ikke det. Uansett er det tvilsomt om vi har formell hjemmel til å kalle inn studenter til møter etter eksamen. Hva skjer om studenten nekter å møte?

PROBLEMET SKYLDES

ikke intensjonene i kvalitetsreformen. De er gode. Men hjemmeeksamener i form av prosjektarbeid og lignende forutsetter motiverte studenter, studenter som har avsatt rimelig tid til studiene og ikke minst, god kontakt mellom faglærere og studenter. Motiverte studenter vil lære, ikke fuske. Og om de skulle forsøke seg vil dette lett bli oppdaget av en faglærer som kjenner studenten. I et mindre formelt system kan også faglærer sette karakter på et bredere grunnlag, og ha flere muligheter til å takle fusk der og da.

I vårt system er kvalitetsreformen også innført i store kurs. Nesten alle studenter har jobb utenom og mange er sterkt presset på tid. Da kan fristelsen til å ta snarveier bli stor. Med minimal kontakt mellom faglærer og student, er det lite sannsynlig at fusk vil bli oppdaget. Etter kvalitetsreformen i høyere utdanning har vi funnet mange klare tilfeller av fusk rent tilfeldig. Det tilsier at vi bare ser toppen av isfjellet.

MED EN BRED

definisjon av fusk, kopiering, underslå kildehenvisninger, «free-rider» på grupper, betale andre for å gjøre jobben, hjelp ut over det akseptable, er det ikke utenkelig at dette berører så mye som 10 % av all karaktergivning. Undersøkelser fra USA viser at en av tre studenter har vært involvert i fusk («academic dishonesty») i en eller annen sammenheng i løpet av studiet. Det er ingen grunn til å tro at vi skal være bedre.

DET BESTE ER

kanskje å forebygge, men også dette arbeidet blir svekket av at studentene har loven på sin side. Vi kan redusere problemet ved å fjerne hjemmearbeider eller å la disse ha svakere innflytelse på eksamenskarakteren, men dette bryter med intensjonene i kvalitetsreformen. Den beste løsningen vil selvfølgelig være å få nok ressurser til at faglæreren kan følge opp hver eneste student, men dette ser det ikke ut til at vi får.

Da lukker vi øynene, gir en karakter og tar fram neste i bunken.