MØRKEMANN: Nine Inch Nails i Oslo Spektrum.  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
MØRKEMANN: Nine Inch Nails i Oslo Spektrum. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Futuristisk på gamlemåten

Nine Inch Nails-maskineriet tøffet inn i Oslo Spektrum.

KONSERT: Det er noen år siden Trent Reznor la premissene for en industriell revolusjonen innen rocken, nærmere bestemt på begynnelsen av 90-tallet. Med plater som «Pretty Hate Machine» og «The Downward Spiral» fikk millioner av unge som søkte utløp for den bitende tenåringsangsten et lydspor de følte seg hjemme i. Og sammen med protesjeen Marilyn Manson ble Reznor frontfigur for den mørke scenen hvor metal og synth møttes i oppsiktsvekkende harmoni.

Spol frem tyve år. Oslo Spektrum er dunkelt belyst, tenåringene, nærmer seg 40 og er antakeligvis for det meste godt etablerte familiefolk med andre bekymringer enn å finne seg selv i denne «fucked up» tilværelsen Nine Inch Nails har som gjennomgangstema. Det er mandagskveld og helgen sitter fortsatt. Det kan bli vanskelig å få det til å skake i Spektrum.

Bandet har tatt oppstilling som de tyske elektronikapionerene Kraftwerk forran et stort lerret med hver sitt keyboard å pludre med. Trent Reznor har hatt pause fra moderbandet sitt i noen år, men meldte seg på igjen i fjor med plata «Hesitation Marks».

«Copy of A» fra sisteplata låter ulmende, hard og distansert mellom de kjølige betongveggene. Futuristisk på gamlemåten. Altså slik man på 90-tallet trodde at lyden av fremtiden kom til å være.

Reznor er bare delvis synlig i lysglipende der han på lett gjenkjennelig og manisk vis stolper seg over scenegulvet. Det spares ikke på decibel i lydbua og det første klimakset kommer i det teppet faller og resten av scenelandskapet åpenbarer seg og genitrommis Ilan Rubin sparker i gang grooven til «The Begining of the End».

Reznor ser uforskammet bra ut der han henger over mikrofonstativet. Han synger fremdeles med en måtelig troverdig besettelse - selv om setninger som «I wanna fuck you like an animal» nok er noe mer innstudert enn i hans impulsive ungdomsår. Reznor har en person fremme ved scenekanten som passer på å plukke opp etter seg dersom han kaster en tamburin eller en mikrofon i gulvet.

De teatralske elementene overlates heller ikke til tilfeldighetene. Under den lumske «Piggy» har han en kar som følger han med håndholdt lyskaster for å få det riktige demoniske skinnet i ansiktet. Så langt er egentlig det meste der det skal være. Nesten.

Bandet spiller plettfritt, enten det er snakk om de mer punka gitardrevne sangene, eller når tempoet skrus ned og øset veksles ut i stramme techno-innslag. Men det ligger i bandets natur at om man skal få full uttelling for det som serveres, må man slippe opp og gi seg hen til de suggererende elementene i musikken. En slags transetilstand må være målet.

Da kommer de tidligere nevnte kranglefaktorene inn i bildet og det er åpenbart lettere sagt enn gjort for brorparten av de fremmøtte. Det er tidvis nesten fascinerende stille i lokalet mellom slagene.

Høydepunktene kommer stykkevis. Tospannet «Sanctified» og «Closer» trykker på mimreknappen og det begynner å ligne på en rockekonsert i Spektrum. På scenen veksles det mellom å dele av med en led-skjerm som en glimrende stemningsmarkør og full rigg for de mer barduse innslaget.

Skikkelig fest blir det dog ikke før «The Hand That Feeds» og spesielt «Head Like a Hole» sender de fremmøtte inn i finalerunden. Lysriggen freser og gradestokken begynner å stige.

Kudos til Reznor for å levere en versjon av ihjeltolkede «Hurt» som fremdeles føles betydningsfull og viktig.

Hadde det bare vært fredag og kanskje det hadde vært lurt å valgt et hakket mer intimt sted enn Spektrum, er det nok stor sannsynlighet for at både publikum, sanger og musikere hadde gått opp i en høyere enhet.