PASSORD:  I Erlend Loes nye bok heter hovedpersonen Fvonk. Navnet fant han på et skrapekort for trådløst internett på et hotell.

Foto: Håkon Eikesdal
PASSORD: I Erlend Loes nye bok heter hovedpersonen Fvonk. Navnet fant han på et skrapekort for trådløst internett på et hotell. Foto: Håkon EikesdalVis mer

«Fvonk»

Les utdrag fra Erlend Loes nye roman her.

• Les intervju med Erlend Loe her.

1). En søndag i januar hvor lektor Fvonk for flere timer siden har avfunnet seg med at ikke noe skal skje, hans datter kommer for eksempel likevel ikke til middag, hun måtte lese, ringte hun for å meddele, til en prøve, ble det sagt, skal noe likevel komme til å skje.

2). Klokken nærmer seg muligens ett, fornemmer Fvonk, der han står og strever med espalieret, som har løsnet i toppen på den ene siden, det henger, tynget av klatreplantene som har samlet snø på stilker, blader, flere kilo, antar Fvonk, trekker de tynne tresprossene ned, de bøyes, vris, og kan neppe klare presset stort lenger, espalieret har forresten hele tiden vært ham en klamp om foten, det var naturligvis ikke hans idé å sette det opp, han var snarere motstander av hele prosjektet, men bygde det like fullt, pliktskyldigst, over et par dager, minnes han, for flere år siden, mens ting fortsatt gikk mer eller mindre på skinner, i en av de mildere årstidene, kanskje en vår.

3). Fvonk har boret et tre millimeter bredt og fem centimeter dypt hull i muren og er i ferd med å innføre en for anledningen anskaffet plasthylse, en såkalt murplugg, kan han lese på esken at den heter, i hullet, han må vri litt på hylsen, moturs, blir det, han tenker ikke over det, vil bare at tingesten skal komme på plass slik at han kan skru espalieret fast en gang for alle, håper han, men det er med bange anelser han vrir pluggen inn. Han frykter han lurer seg selv, for han skrudde jo fast det løsnede hjørnet på nettopp samme måte da han bygde espalieret, det er muren som ikke er god nok, frykter Fvonk, selve murens kvalitet, den ble neppe prioritert da huset ble bygd på midten av 1930-tallet, kanskje var det materialmangel, man blandet det man hadde for hånden, antar Fvonk, hva nå det kan ha vært, sikkert sand, tenker han, utvilsomt sand og utvilsomt også vann og andre ting man trodde hadde adhesive egenskaper, men hva visste man egentlig på den tiden, og nå har tidens tann fått virke i syttifem år, frost og fukt, huseierens dunkle følgesvenner, har fått virke og på en visning blir slikt lagt merke til, å, de får det med seg, de gravide får med seg alt, og deres manipulerte ektemenn som har gått med på at litt større plass hadde vært fint, ja, som til og med tror det er deres egen idé, og utsikt, kanskje til og med utsikt, men uten at den ufødtes eldre søsken må skifte skolekrets.

Artikkelen fortsetter under annonsen

4). Det er ikke nok bare å lage et nytt hull og feste espalieret, det gamle hullet må samtidig sparkles og overmales med nøyaktig samme farge som resten av muren på en slik måte at det ikke vil være mulig for det gravide øyet og se at dette vesle feltet nylig har blitt malt, for hvis spørsmålet først kommer opp, er det kjørt, da kan han ikke holde informasjonen tilbake, det er én sak å fortie, noe ganske annet aktivt å holde informasjon tilbake, det er jo advokater dette, mennene, de gravide kvinnenes menn, er advokater og Fvonk vil være sjanseløs mot dem i det øyeblikket de har begynt å sirkle seg inn; hvordan er denne muren egentlig å borre i, er den litt porøs slik mange murer fra 1930-tallet er i dette området? Advokatene må ikke gis noen grunn til å sirkle seg inn, for da synker prisen med titusener, ja også hundretusener, hvis man har med de verste kverulantene å gjøre. Men Fvonk har ingen planer om å selge, det er jo her han bor og vil fortsette å bo, men livssituasjoner forandrer seg, det har han selv opplevd, det skal ikke mye til, tenker han, en liten endring, økonomisk, helsemessig, en vedvarende humørsvingning, endring i sivilstand, befatning med ukultur, en rettssak, det kan være så mangt, og det kan gå fort, styggfort til og med, noen ganger.

5). Jeg må holde min sti ren, tenker Fvonk, slik han har tenkt det mer eller mindre kontinuerlig de siste årene, jeg må distansere meg fra ukultur, aldri mer ukultur, tenker han, aldri mer, og selv om det selvsagt ikke var fra Fvonk initiativet til ukulturen i Gang- og Mosjonsforbundet kom, ble han dratt med i dragsuget, det ble alle. Utenifra ser det neppe bra ut, det kan han forstå, i et uinnvidd og bare gjennomsnittelig sympatisk innstilt blikk, ser det ikke bra ut. I en årrekke hadde Fvonk en høy stilling i en organisasjon hvor det ble bedrevet ukultur, han må jo ha visst om jukset, tenker folk, medlemsjukset, det må han jo, kom igjen, tja, visst og visst, han kan vel ha hørt en og annen kommentar falle i årenes løp, i lunsjen, først og fremst, over matpakkene med hjemmebakt brød med blåbærsyltetøy eller ulike fiskepålegg, og sett sine kollegaers unnvikende blikk fra tid til annen, men slike blikk fins på alle arbeidsplasser, folk har sitt å stri med, sykdom, arveoppgjør, skilsmisser, det er alt mulig, hvordan skulle han vite hva som var hva, han ble hentet inn som entusiast, det var det han var, blant andre entusiaster, trodde han, økonomi var aldri hans interesse, han ville bare utbre sporten, få folk til å gå, herregud, gå, det fineste av alt, turmarsjer, kappgang, hva som helst, men i det minste gå, at det skulle bli slik brudulje, det hadde han aldri trodd, virkelig aldri, det småfuskes jo i de mest ideelle organisasjoner nå for tiden, men plutselig skulle idrettspresidenten heve stemmen, trusler, insinuasjoner, de skulle settes under administrasjon, som barn, til slutt ble organisasjonen oppløst. Det gjør fortsatt vondt. Og det forpulte espalieret må på plass og det gamle hullet overmales før de gravide kommer.

6). Mens Fvonk står i disse og andre tanker, ruller en tyskprodusert, ren, sort bil med sotede vinduer inn i oppkjørselen og stanser uten å slå av motoren. Bilen ser offisiell ut og Fvonk reagerer instinktivt negativt, han vil ikke ha noe med myndigheter og gjøre, eller øvrigheten, særlig ikke den. Etter noen sekunder kommer en kvinne tidlig i femtiårene ut fra høyre bakdør, som for øvrig lager en dump, rytmisk varsellyd, bim, bim, bim, slik at ingen skal være i tvil om at den er åpen. Kvinnen lukker døren og ser seg rundt, som for å undersøke at hun ikke blir observert av andre enn Fvonk, det er bare de to som er i situasjonen, kvinnen og Fvonk, visst fins det naboer, men de ser ikke dette, heller ikke hun litt alternative som alltid sitter i hengekøye ved vinduet på den andre siden av gaten, oppkjørselens beskaffenhet er av en slik art at den som kjører inn på den hverken er synlig fra gaten eller fra omkringliggende hus, noen har bygget den slik, noen som kanskje hadde noe å skjule, hvem vet, det vil man neppe få rede på så mange år etter, man må pent godta at informasjonen har gått tapt og akseptere det som et av livets mange mysterier.