«Fvonk»

Les utdrag fra Erlend Loes nye roman her.

PASSORD:  I Erlend Loes nye bok heter hovedpersonen Fvonk. Navnet fant han på et skrapekort for trådløst internett på et hotell.

Foto: Håkon Eikesdal
PASSORD: I Erlend Loes nye bok heter hovedpersonen Fvonk. Navnet fant han på et skrapekort for trådløst internett på et hotell. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

• Les intervju med Erlend Loe her.

1). En søndag i januar hvor lektor Fvonk for flere timer siden har avfunnet seg med at ikke noe skal skje, hans datter kommer for eksempel likevel ikke til middag, hun måtte lese, ringte hun for å meddele, til en prøve, ble det sagt, skal noe likevel komme til å skje.

2). Klokken nærmer seg muligens ett, fornemmer Fvonk, der han står og strever med espalieret, som har løsnet i toppen på den ene siden, det henger, tynget av klatreplantene som har samlet snø på stilker, blader, flere kilo, antar Fvonk, trekker de tynne tresprossene ned, de bøyes, vris, og kan neppe klare presset stort lenger, espalieret har forresten hele tiden vært ham en klamp om foten, det var naturligvis ikke hans idé å sette det opp, han var snarere motstander av hele prosjektet, men bygde det like fullt, pliktskyldigst, over et par dager, minnes han, for flere år siden, mens ting fortsatt gikk mer eller mindre på skinner, i en av de mildere årstidene, kanskje en vår.

3). Fvonk har boret et tre millimeter bredt og fem centimeter dypt hull i muren og er i ferd med å innføre en for anledningen anskaffet plasthylse, en såkalt murplugg, kan han lese på esken at den heter, i hullet, han må vri litt på hylsen, moturs, blir det, han tenker ikke over det, vil bare at tingesten skal komme på plass slik at han kan skru espalieret fast en gang for alle, håper han, men det er med bange anelser han vrir pluggen inn. Han frykter han lurer seg selv, for han skrudde jo fast det løsnede hjørnet på nettopp samme måte da han bygde espalieret, det er muren som ikke er god nok, frykter Fvonk, selve murens kvalitet, den ble neppe prioritert da huset ble bygd på midten av 1930-tallet, kanskje var det materialmangel, man blandet det man hadde for hånden, antar Fvonk, hva nå det kan ha vært, sikkert sand, tenker han, utvilsomt sand og utvilsomt også vann og andre ting man trodde hadde adhesive egenskaper, men hva visste man egentlig på den tiden, og nå har tidens tann fått virke i syttifem år, frost og fukt, huseierens dunkle følgesvenner, har fått virke og på en visning blir slikt lagt merke til, å, de får det med seg, de gravide får med seg alt, og deres manipulerte ektemenn som har gått med på at litt større plass hadde vært fint, ja, som til og med tror det er deres egen idé, og utsikt, kanskje til og med utsikt, men uten at den ufødtes eldre søsken må skifte skolekrets.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer