LOBOTOMERING 1947.  «Hvis insulin og elektrobehandling ikke formår å bryte ondartede assosiasjoner, er operasjonskniven det siste håpet,» het det i den medisinske propagandaen. En av de verste skamplettene i Norgeshistorien, var den omfattende lobotomeringen som foregikk ved norske sinnssykehus. FOTO: R. Hutton / Aktuell / NTB SCANPIX
LOBOTOMERING 1947. «Hvis insulin og elektrobehandling ikke formår å bryte ondartede assosiasjoner, er operasjonskniven det siste håpet,» het det i den medisinske propagandaen. En av de verste skamplettene i Norgeshistorien, var den omfattende lobotomeringen som foregikk ved norske sinnssykehus. FOTO: R. Hutton / Aktuell / NTB SCANPIXVis mer

Fy deg, slemme Norge

Er det mer typisk norsk å være dårlig enn god?

ANMELDELSE: Det lyder nesten for godt til å være sant. At det i jubelåret 2014 — mens vi overlesses av beundrende, navlebeskuende selvskryt fordi det er «nøyaktig» 200 år siden man på Eidsvoll gjorde et mislykket forsøk på å vri seg unna stormaktenes spill — er mulig å lansere en bok der hele begeistringen snus på hodet.

En bok der vi møter et Norge på vrangen, et Norge som bør skamme seg.

Godhetsideologi Dette er velkommen lesning, særlig for en som meg, som har vokst opp i et land der alle vet at alt er bare dritt.

Det er to unge menn som har skrevet boka, begge med mastergrader i sosialvitenskaper, begge med fartstid i Amnesty International, avdeling Blindern, Oslo. De har interessert seg for Afghanistan og Egypt, menneskerettigheter, NATO og flyktningspørsmål. Det er lett å tenke seg at de har fått vond smak i munnen av den norske godhetsideologien når den er blitt utprøvd mot de politiske realitetene i konfliktområder. 
 
Allslags betenkeligheter Boka behandler et bredt spekter av betenkeligheter. Vi får møte torturmetoder og bødler fra 1800-tallet, med brutale overdrivelser i strafferammer og soningsvilkår — og trådene derfra fram til vårt tids justismord. Vi får kjennskap til fortidens trangsynte sensur av frilynte og antireligiøse skrifter, skrevet av folk som gikk inn for «den frie kjærligheten», som det dengang het. Vi møter tyskertøser og frontsøstre, vi blir presentert for de sleipe manøvrene rundt Nortraship-fondet, vi får se hvordan de beryktede beredskapslovene ble til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi kan ikke annet enn å bli ille berørt over hvordan det offisielle Norge gjorde knefall for Hitler i Ossietzky-saken.

Psykiatrien De verste passasjene i boka er historiene om overgrep gjort i ly av psykiatrien. Dette er nesten for vondt til å tro på — men vi vet at det er sant. Lobotomister reiste på turné rundt i Norge og gjorde kjappkjappe inngrep i lidende menneskers hjernemasse. Svært mange av dem som havnet under kniven ble invalidisert for alltid, altfor mange døde.

Enkelte pasienter måtte gjennom hele tre lobotomier før legene ga seg. Og da ga de seg bare fordi pasienten døde. Endelig var de blitt rolige, liksom.

De lobotomerte ble lagt i massegraver, familiene ble fortalt løgner om andre dødsårsaker, virksomheten ble ikke skikkelig journalført. Lobotomeringen er det grusomste, men også overgrepene mot etniske minoriteter, med tvangsinternering og sterilisering, beslagleggelse av barn og utslettelse av kulturer, er til å skamme seg over. Hva slags menneskesyn er det som ligger nedi her? Hvem trodde de at de var, disse legene, misjonærene og byråkratene som satte seg til formyndere over de andres liv?  

Men typisk norsk? Hvem skal da skamme seg? «Norge»? Du og jeg? De andre? Boka framstår som en katalog over overgrep den norske staten har foretatt og som ikke burde ha skjedd. Det naturlige spørsmålet om hvor mye av dette som er spesifikt norskt, blir dessverre hengende i lufta.

Har forfatterne med vilje unnlatt å foreta sammenlikninger med andre land?

Kanskje, fordi hvis disse handlingene i hovedsak er sånt som mennesker gjør mot hverandre, både her og der, ville det muligens ikke passet å sette «1814-2014» på omslaget. Det er for eksempel nokså pussig å lese om den politiske overvåkinga av kommunister i NKP og AKP som noe typisk norsk. Problemet var vel at det var nettopp det dette ikke var, det var typisk amerikansk.

Typisk McCarthy, typisk CIA, typisk Haakon Lie og Jens Christian Hauge. Typisk Vatikanet.

Ingen sammenligning Men en slik vinkling tillates ikke av bokas formål, som altså er å sette Norge i skammekrok. Hvordan skal man kvantifisere skyld og skam? Hvor mye dritt skal til for å oppveie godene? Sammenlikningen i boka er altså ikke gjort mot hva som har foregått i andre land — for eksempel Italia, der alt er dritt, som sagt— men den gjøres mot en abstrakt idé om hvordan et menneskerettslig samfunn burde forholde seg i problematiske tilfeller.

Fy deg, slemme Norge

Boka ville blitt bedre hvis forfatterne hadde trukket inn hvordan andre, tilsvarende land som Norge har forholdt seg overfor tilsvarende dilemmaer. Hvordan behandlet for eksempel svenskene taterne sine? Hvordan er den generelle europeiske historien rundt nomader og omstreifere?

Og hva med tvangssterilisering, lobotomi og ufrivillig adopsjon: Hvordan foregikk disse tingene i Danmark og Nederland?

For ikke å snakke om i diktaturstatene i øst. Eller i de britiske og franske koloniene. Ble frihetskjemperne lobotomert?  

Etnisk arroganse Jeg har ingenting imot at det selvgode Norge får en runde i all verdens skammekroker — og forfatterne skal ha honnør for å samle gode påskudd til å kreve det.

Altfor ofte tar nordmenn det for gitt at andre land lider av plager som ikke finnes her — maktmisbruk, korrupsjon og overgrep.

Den norsk-etniske arrogansen — med sine temmelig betente røtter, som vi vet — reproduseres stadig, i alle slags fora.

Profileringen av Norge som fredsnasjon og norske aktører som ypperlige meklere, er en bedøvende klisjé. Ja, hvor bra gikk det egentlig etter «Oslo-avtalen»? Og hvor mye fred har fredsforskerne fått til? (Dette er ikke med i denne boka).

Tekstens preg av å være et samlet resultat av leting med lys og lykter etter skamfullheter, gjør den både litt for bred og litt for smal. Men den gir godt belegg — til den som måtte trenge det — for en gang for alle å begrave den latterlige påstanden fra Gro Harlem Brundtland om at det er «typisk norsk å være god».

Den kan likevel ikke sies å gi grunnlag for den motsatte konklusjonen at det er typisk norsk å være dårlig — noe som kanskje var bokas implisitte formål. Og det spørs vel om erkjennelsen av at Norge snarere er typisk middelmådig, noengang vil synke inn i det etniske befolkningssegmentet av Norgesvenner. Til det er altfor mange altfor glade i å sette hverandre på verdenskartet her til lands.