Fy Farao!

Denne affæren begynner litt trått. Vi skal helt tilbake til Egypts storhetsdager, der den onde guden Set truer jordas godhet.

Sphinx, en maskert og totalt gjennomsnittlig plattformfyr, virrer litt rundt i starten, og klarer ikke å vekke den helt store entusiasmen. Men så skjer det noe: Vi blir introdusert for en ny figur, kongesønnen Tutankhamon.

På bursdagen hans velger den kjipe og maktsyke broren å gi ham en noe spesiell gave- og forvandler ham jaggu meg til en mumie.

Triste greier, men moro for oss. For der Sphinx slåss med uhyrer og løser oppgaver på akk så sedvanlig vis, er mumiedelen med Tut plommen i egget.

Ettersom en mumie allerede er død, blir det snarere en regel enn et unntak å utsette Tut for fare. Hva gjør man for eksempel der Tut må komme seg gjennom en trang passasje?

Klemmer ham mellom to steiner, vel! Det tar noen timer å varme opp «Sphinx and the Cursed Mummy», men derfra og ut går det som et nysmurt NSB-tog: Litt tregt og noe humpete, men stort sett på skinner.