Fy flate, kvinnfolk!

Det skjedde i de dager da kvinnene trakk seg tilbake til julebakst og julevask; til tente lys, røkelse, nøtter og rosiner; til hvit snø, duftende granbar og glitrende stjerner; til forventningsfulle barneblikk, ivrige barnehender og klingende barnestemmer osv. osv. Vi - altså kvinnene - trodde at alt var bare fred og fordragelighet i landet vårt, desember 1997.

Vi trodde at mennene forsto hvor godt det er å gråte og sette ord på følelsene sine og drikke nypete og holde rundt oss og se "Tid for ømhet" på video. Ja, vi følte oss trygge på at alle de myke og varme og nære verdiene vi er så glade i hadde seiret. Og hva skjer? Hva skjer? Ikke før har jeg flettet min siste juletrekurv, så åpner jeg avisa og ser at Torgrim Eggen og Herman Willis erklærer krig. Krig! Ikke en hvilken som helst krig, å nei! Dette er alvorlige greier. Eggen & Willis har nemlig bestemt seg for å redde den norske litteraturen og den norske mannen fra vår - altså kvinnenes - snikende, dryppende, kvalmende, klamme, tvingende innflytelse.

· · For noen år siden leste jeg Susan Faludis omdiskuterte bok "Det store tilbakeslaget". Susan Faludi mente at det foregikk en verdensomspennende sammensvergelse mot kvinner; et komplott snekret sammen av menn på alle livets områder; en hemmelig plan som skulle sende hver og en av oss tilbake til kjøkkenbenken. Nå, i ettertid, tenker jeg at alt det der var en smule overdrevet.

I dag er det imidlertid mennenes - nærmere bestemt Eggen & Willis' - tur til å ty til skumle sammensvergelsesteorier. I kronikken sin her i Dagbladet anklager de hele bokbransjen - forfattere, forleggere, bokklubbredaktører, kritikere og lesere - for å stå i ledtog med kvinnene: mannlige forfattere blir blant annet tvunget til å skrive kvinnevennlig litteratur; og da skal det være mykt og varmt og inderlig og følsomt og erotisk og troverdig og jeg vet ikke hva. Eggen & Willis ville gjort de mest ekstreme 70-tallsfeministene stolte: språkbruken de har lagt seg til er den samme, det er bare fiendebildet som er snudd opp ned. Nå er det mennene som er undertrykt, og kvinnene som sier bø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

· · Selv har jeg alltid trodd, og tror fremdeles, at Eggen & Willis er et par veldig barske karer. Det er bare det at de kjenner seg tråkka på av bokbransjen, og særlig bokklubbene, fordi de er menn. Hvorfor leser ikke menn? spør de lakonisk, og antyder at alt hadde vært helt annerledes om James Ellroy og Don DeLillo ble oversatt til norsk.

Her kan det være greit å minne om at det ikke akkurat er et nytt fenomen at kvinner leser mer enn menn. Det er ikke et fenomen skapt av norske bokklubber. Vi kan gå så langt tilbake som til middelalderen, og situasjonen var ikke noe bedre da: kvinner leste mer enn menn; mennene var, oftere enn kvinnene, analfabeter. Årsaken til dette var ikke at kvinnene var smartere enn mennene, årsaken var at mennene hadde andre og viktigere og større ting å gjøre. De måtte krige, og det tok tid.

"Hånden har holdt sverdet for lenge," uttalte Karl den store da han forgjeves forsøkte å lære seg å skrive og lese.

· · Vi kan si mye dritt om norske bokklubber, og bør gjøre det, fordi de av og til har en tendens til å snevre inn våre begreper om hva god litteratur er. Kanskje jeg, i likhet med Eggen & Willis, hadde blitt medlem av norske bokklubber dersom James Ellroy eller Don DeLillo (for nå å holde meg til guttas nevnte favoritter) sto på listen over utgivelsestilbud. Men det har ingen ting med kjønn å gjøre. Det har å gjøre med at James Ellroy og Don DeLillo er forfattere man kan ha glede av å lese og følge med.

· · Det sørgeligste med Eggen & Willis' kronikk er ikke at de er sinte og perfide og peker nese og sier blæ, blæ til hele bokbransjen og det politisk korrekte establishmentet. Det sørgelige er at de er så blendet av den litterære markedstenkingen de ønsker å ta knekken på, at de ikke ser at det finnes forfattere i Norge som gir faen i alt det der - forfattere som skriver fordi de må eller vil, fordi det kjennes nødvendig å gjøre det, fordi de har noe å si.

· · Selv tror jeg, til sjuende og sist, at begrepet kvinnelitteratur er en større belastning for kvinnelige forfattere enn for de mannlige. Ofte ser man ikke boka for bare kvinnen. Liv Køltzows roman "Verden forsvinner" er et eksempel på dette: romanen er skrevet av en kvinne, den handler om en kvinne, og blir ofte omtalt som en roman om en "kvinnes midtlivskrise" - når den faktisk er så uendelig mye mer.

· · En slik felle mener jeg Eggen & Willis er på vei inn i, når de deler litteraturen i mannlige og kvinnelige kategorier. Derfor foreslår jeg, før de avlegger sin neste kronikk, at de gjør som Karl den store: Legger sverdet til side og forsøker å lære seg å lese.