Fyll & dop & frie yrker

RUS: Myten om det narkomane geniet, i løpet av et fingerknips forvandlet fra feberskjelvende abstinensoffer til gudbenådet kunstner, fikk en ny fotnote i går med Dagbladets historie om den svenske skuespilleren Thorsten Flinck. Han måtte forsynes med reseptutskrevet dop for å kunne gjennomføre sine scener i den norske filmen «Uro». Og siden narkomani fortsatt er mer grøsseraktig enn for eksempel sukkersyke, og morfin dermed mer sexy enn insulin, var historien verd å fortelle.

FOR DET ER NÅ engang slik at fyll & dop i de frie yrker har en annerledes fascinasjonskraft enn fyll & dop - spesielt reseptdop - i de hundretusener av norske hjem. At revisor Nordmann, lektor Nordkvinne eller arbeidssøker Nordungdom er avhengig av sin lille pille for å mestre hverdagen, er historien vi ikke gidder å lese. Takk som byr, men vi vil ha våre dramaer i scenelys, ikke badet i grått dagslys eller skjæret fra sparepærer. Det er jo slik vi er vant til det.Kunstnere og fyll & dop - det må være et av historiens mest slitesterke parforhold. Og mest gjennomanalyserte og gjennomforklarte. Fra parnassets høyeste trinn til den mest slumaktige kjellerklubb kjenner vi det, navn- og ansiktsgitt av store komponister, malere, forfattere, skuespillere, musikere. Om rusen var fødselshjelper og drivkraft for deres lysende prestasjoner, eller om de presterte til tross for sin rusmiddelbruk, forblir et evig spørsmål, og lite tyder på at det ikke kommer til å gjelde også nye generasjoner kunstnere.

I GAMLE DAGER var det særlig forfattere, skuespillere og jazzmusikere som legemliggjorde den rusede skaperkraft. I dag er det først og fremst rock\'n\'roll-stjerner som opprettholder og utvikler tradisjonen (og tragediene), men profesjonaliseringen også i rockebransjen gjør at stadig færre arrangører aksepterer å skaffe små og store stjerner dop, de gangene spørsmålet måtte forekomme. Det kan nok gå ut over tilfanget av anekdoter, men er antakelig bedre for helsa i de aller fleste tilfeller, om ikke nødvendigvis Thorsten Flincks.