Fyll til fjells

En svært vellykket dogmefilm om en juleferie som går i hundene.

«Når nettene blir lange» er den første norske dogmefilmen, innspilt på enklest mulig vis - uten musikk, effekter eller andre forstyrrende elementer. Og det er bare å gratulere regissør Mona Hoel med en svært vellykket gjennomført film, hvor komedien og tragedien går hånd i hånd.

Gamle motsetninger

Utgangspunktet for «Når nettene blir lange» er såre enkelt: En familie reiser til ei hytte på fjellet for å feire jul, men den etterlengtede idyllen knuses av fyll og gamle motsetninger. Du har helt sikkert sett det før, men sjelden fått historien fortalt med så mye driv og så godt spill tvers gjennom. Mona Hoel - ansvarlig for både manus og regi - har gjort en kjempejobb med de enkle midlene hun har hatt til rådighet. Arbeidsformen med håndholdt kamera, ingen ekstra lys eller kulisser, har gitt filmen en rufsete stil, som passer perfekt til et sånt undergangsdrama.

Alt kommer så nært, du føler deg som en uanmeldt gjest i noe som burde vært en privat sfære.

Klaustrofobisk

Pappa Gunnar (Svein Scharffenberg), en sentimental fyllik, har leid ei hytte som viser seg å være både nedslitt og mangelfull, men hit kommer i alle fall hele kobbelet for å tilbringe ei uke i et helvete av kulde og klaustrofobi. Hytta er så trang og ukomfortabel at de like gjerne kunne oppholdt seg i en ubåt.

Mamma Astrid (Kari Simonsen), familiens midtpunkt, er ivrig etter å skape den perfekte jul selv med et så elendig utgangspunkt. Det skal bli, som hun sier, «en annerledes jul». Hun vet ikke hvor rett hun skal få.

Datteren Liv (Gørild Mauseth) har med seg sin polske mann Stanislaw (Zbigniew Zamachowski) og hans to sønner. Eldstedatteren Kari (Turid Gunnes) har kjærlighetssorg og gråter hele tida, mens Siri (Benedikte Lindbeck) har med seg sin mobilfikserte mann Per Arne (Geir Kvarme) og sønn. I tillegg kommer den ugifte sønnen Eivind (Bjarte Hjelmeland).

Kulturkonflikt

<> ...og dette mener de andre <> De fleste filmkritikere er fornøyde med Mona Hoels film «Når nettene blir lange», men alle påpeker at den likner for mye på den første Dogme-filmen, Thomas Vinterbergs «Festen».

«Den første norske Dogme-filmen er trofast mot retningens stil og innhold, et vitalt eksempel på det nakne, sannhetsjagende drama som fanges i øyeblikket av det håndholdte kamera.» (Per Haddal, Aftenposten)

«Hoel tar ut svingene i saftige overdrivelser, men snerter smertefullt innom virkeligheten.» (Marit Nordvik, Adresseavisen)

«...Det er en fryd å registrere hvordan en gjeng med etablerte sceneskuespillere legger fra seg teaterstemmer og lar seg forme til førsteklasses filmskuespillere i denne instruktørens hender.» (Astrid Kolbjørnsen, Bergens Tidende)

«...ingen bejublet dogmeform kan skjule dette: Inne i nyskapningen befinner seg noe som sterkt påminner om 1970-tallets traurige sosialrealisme, slik vi minst vil minnes den.» (Ellen Margrethe Sand, VG, terningkast tre)

<>«Skuespillerne blir redusert til rene statister i egen film, etter hvert som Hoels kamera kontinuerlig går glipp av det essensielle i scenene.» (Osman Kibar, Dagsavisen)

Liv og Stanislaw har også med seg hans foreldre, Irena (Wieslawa Mazurkiewicz) og Olek (Jerzy Nowak) fra Polen, som gir julefeiringen et flerkulturelt preg. Astrid blir riktignok svært skeptisk når Irena insisterer på å lage polsk soppsuppe til julemiddagen, og det oppstår nesten en kulturkonflikt foran komfyren.

Men de fleste konfliktene klarer familien utmerket å frambringe selv. For denne jula ligger mer på lur enn den vanlige tradisjonen med at far er god og full allerede før ribba. Sagt på en annen måte: Ingen familieterapeut ville klart å berge denne gjengen. Alle skuespillerne gjør en meget god jobb, men framheves må Svein Scharffenberg, Kari Simonsen, Gørild Mauseth, Zbigniew Zamachowski og Jerzy Nowak. Zamachowski imponerer spesielt, hans rollefigur er en klippe av resignert ro oppi alle tumultene.

<B>EN ANNERLEDES JUL: </B>Siri og den ugifte broren Eivind kommer også til hytta for å feire jul med mor.