Fyllehistorier som gjør inntrykk

Sverre Bjertnæs skriver sterkt om fyll, varmt om vennskap og personlig om kunst.

BJERTNÆS BOKDEBUTERER: Maleren Sverre Bjertnæs har skrevet bok om sitt forhold til andre kunstnere, og sitt eget tidligere alkoholmisbruk. Foto: Jørn H. Moen
BJERTNÆS BOKDEBUTERER: Maleren Sverre Bjertnæs har skrevet bok om sitt forhold til andre kunstnere, og sitt eget tidligere alkoholmisbruk. Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Publisert

«Sverre, vær så snill, lov meg at du ikke blir alkoholiker», sa moren til Sverre Bjertnæs da han flyttet hjemmefra som sekstenåring. Han skulle gå i lære hos Odd Nerdrum for å realisere drømmen om å bli kunstner. Han var talentfull – riktignok ikke like genial som unge Picasso, påpeker han beskjedent. Han var også på god vei til å få et alkoholproblem.

I Bjertnæs fine debutbok «Mine bilder» finnes det flere slike replikker, møter og scener som fester seg hos leseren. De handler om omsorg, vennskap og kjærlighet.

Akseptert av Bleken

Selv om det skulle gå mange år før Bjertnæs innså omfanget av sitt alkoholproblem, ble det tidlig synlig også for hans nye venner i hovedstaden. I boka skildrer han hvordan Nerdrum tok det opp med ham uten at det gjorde særlig inntrykk. Hans drikkfeldighet passet fortsatt inn i hans forestillinger om å være kunstner. Han skriver om hvor viktig vennskapet med Bjarne Melgaard har vært, men kanskje sterkest inntrykk gjør møtet med Håkon Bleken. I skildringen av det får man inntrykk av at han for første gang ble akseptert som den han var – selv om han hadde drukket i flere dager.

Etter at Bleken hadde hilst på alle han kjente i lokalet, «satte han seg rolig ned hos meg mens alle så på, og med det gjenvant han også min verdighet i et lokale fylt av Trondheims besteborgerlige. Denne gesten gjorde så inntrykk på meg at jeg ganske høyt utbrøt at jeg elsket ham.»

Først i 2008 nådde han bunnen. Nærmest på mirakuløst vis merker han at suget etter alkohol har sluppet taket. Etter en natt som bare har etterlatt flyktige minner og noen skrekkinnjagende blodflekker på skjorta.

Om kunstens betydning

Som tittelen «Mine bilder» indikerer, er kunstverk utgangspunktet for de 24 tekstene i boka. De selvbiografiske essayene handler ikke om hans egne malerier, men om andres verk han har fått, kjøpt og samlet på. I åpningen møter vi ham i hans hjem i nærheten av en gammel sjokoladefabrikk et sted i Oslo. Særlig i de siste kapitlene skildrer han hvordan han nå, som tørrlagt, sitter hjemme og skriver om hva bildene betyr for ham. Mens han elskede skuespillerkone er på jobb eller ute med venner. Noen av disse tekstene blir litt for konstruerte. For eksempel hans meditasjon over livets endelighet og Edvard Munchs «Dødskyss».

Men i de aller fleste skriver han nært om kunstnere som har betydd mye for ham. Han beskriver sitt vennskap med sin første mentor, den stillfarende Tore Bjørn Skjølsvik. Med utgangspunkt i en tegning av Nerdrum, skildrer han hans enorme beundring for ham. «Å bli lik ham på alle punkt, var mitt mål.» Men han legger heller ikke skjul på hans kritikk av Nerdrums rolle som selvutnevnt geni.

Ingen bilder

Han skriver varmt om sin professor ved Kunstakademiet, Jan Sæther, og dennes portrett av Bjertnæs. Men han nevner også mer ukjente kunstnervenner, som en ung mann han bare omtaler som Christopher. Kanskje burde han ha kostet på seg å ha gitt ham et etternavn og en identitet også som kunstner? Innimellom tenderer de selvbiografiske essayene mot å bli i overkant personlige og private.

Det skyldes ikke bare omtalene av vennene, men også beskrivelsene av bildene. Siden hver tekst handler om et kunstverk, er det merkelig at ingen av dem er gjengitt i boka. Forlaget kan fortelle at det er forfatteren Bjertnæs eget valg. Likevel kunne de med fordel ha fått forfatteren til å begrunne sitt valg. En ting er at man bruker mye tid på å google, men mer forstyrrende er det at man funderer på hva grunnen til valget kan ha vært. Mens for eksempel Roland Barthes forklarer hvorfor han ikke har tatt med et fotografi av sin mor i den skjellsettende boka «Det lyse rommet», gir ikke Bjertnæs leseren det minste hint om sitt valg. Resultatet er at alle historiene om fyll, grenseoverskridelser og nedverdigelser gjør sterkere inntrykk enn hans betraktninger om kunst og sin egen kunstneriske utvikling.

Manglende redaksjonelt arbeid

I det hele tatt virker det som om forlaget ikke har gjort et skikkelig redaksjonelt arbeid. Som skjemmende penselstrøk stikker vaklende tegnsetting og lapsuser seg ut i teksten. Jeg tror ikke det var «tegnestifter», men «fargestifter» søsteren ga Bjertnæs en gang han var innlagt til avrusning. Det ser også ut til at hukommelsen spiller forfatteren et puss når han skriver at Skjølsvik leste høyt fra August Rodins «Testamente til den unge kunstner». Jeg kan ikke finne spor av den teksten noen steder. Det var nok Rainer Maria Rilkes «Brev til en ung dikter» som skulle prege unge Bjertnæs’ forståelse av malerkunstens oppgave.

Men ser man forbi forlagets manglende redaksjonelle arbeid, er det ikke tvil om at Bjertnæs skriver sterkt om fyll, varmt om vennskap og personlig om kunst.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer