Fyrer løs mot samisk språk

Ved en kongelig resolusjon ble kommunens navn Gaivuotna - Kåfjord. Det var den 4. februar 1994. Siden den dagen har nordmenn og samer kranglet om hvem som «eier» bygda. Derfor skytes samiske veiskilt sønder og sammen.

KÅFJORD/GAIVUOTNA (Dagbladet): Det er samefolkets dag i dag. Det samiske flagget går til topps over hele Sameland. Også i Kåfjord. Men ikke alle synes dette er en høytidsdag: I Kåfjord velger foreldre å holde barna hjemme fra skolen på en slik dag.

Kanskje blir det også løsnet nye haglskudd mot samiske skilt, i et hardt prøvd lokalsamfunn hvor lovpålagt tospråklighet og samisk kommunestatus har vekket hatske følelser til live.

At «norske barn» i Sameland må følge samisk læreplan, har utløst raseri. Voksne vil ikke finne seg i at barna brått blir definert som «samiske», med en målsetting om at de skal utvikle en samisk identitet.

FORELDRE PROTESTERER, og bytter barnehager. Ragnhild Selle Rundberg er én av dem. Læreren og KrF-politikeren vil ikke at datteren skal synge og høre eventyr på samisk.

- Hun er tre år. Birtavarre barnehage oppfatter vi som en samisk barnehage, og det ønsker vi ikke for vår datter. Slik det er blitt nå, er dette en tvangsinnføring av samisk. For det er sånn at det skal gjennomsyre alt, fra barnehager og skoler til offentlige kontorer. Og de som har samisk skal gå foran når de kommer tilbake etter endt utdanning.

- Jeg synes det er urettferdig at hvis mine barn ønsker seg jobb i Kåfjord, så skal de stille bak i køen i forhold til dem som har hatt samisk på skolen. Det kaller jeg diskriminering, forteller hun til NRKs «Brennpunkt» i kveld.

Utsagn som dette høres ofte i vesle Kåfjord kommune - eller Gaivuona suohkan. Her foregår Norges kanskje mest ukjente og uforsonlige etniske konflikt.

Kåfjord ligger vakkert til mellom spisse Lyngsalper. Men idyllen er tilsynelatende: Her rives familier i stykker fordi en sønn eller en datter bærer samekofte eller melder seg inn i sameungdomsforeningen. Søsken er blitt bitre fiender. Her får ikke unger gå i bursdager der det snakkes samisk.

MENINGSYTRING: Dette istykkerskutte skiltet fra Kåfjord henger på Tromsø Museum.Foto: INGUN A. MÆHLUM
MENINGSYTRING: Dette istykkerskutte skiltet fra Kåfjord henger på Tromsø Museum.Foto: INGUN A. MÆHLUM Vis mer

Her har også «norske» barnehager valgt å takke nei til et eget statlig sametilskudd på 90000 kroner. Lista over utslagene i Kåfjords egen språkkonflikt kunne gjøres enda lengre.

- JEG FORSTÅR BEGGE sider. Dette er ikke lett for noen. Det er en veldig vond og trist sak med dype følelser. Og jeg vet ikke om det er mulig å løse floken, sier Mona Solbakken, NRK Sameradios reporter i Manndalen - den delen av bygda hvor det samiske står sterkest. Det hender hun føler seg som «krigsreporter». Noen har fleipet med at hun burde ha risikotillegg.

Mens Solbakken og andre kjemper for å redde et språk og en kultur, gjør andre alt for å knuse det samiske.

Noen «norskættede» kåfjordinger - det er det de kaller seg - bruker haglgevær og maling for å uttrykke sin mening. Derfor har Statens vegvesen sluttet å sette opp samiske veiskilt.

- Det er å gi etter for pøbelvelde og kulturell undertrykkelse. Staten må gå foran med et godt eksempel. Nye skilt må opp, mener same og jusamanuensis Ande Somby ved Universitetet i Tromsø.

Men Vegvesenet viser til at skiltene ikke får stå i fred. Det blir for kostbart å sette opp nye. Derfor er det nå bare ett samiskspråklig kommuneskilt igjen. Inntil videre står det ved ferjekaia i Olderdalen.

- Det som har skjedd er jo at det samiske er trædd ned over hodet på oss. Lærere fra Oslo kommer hit og romantiserer lassokasting og joik. Det er betegnende at det er folk fra andre deler av landet som står sammen med samiske aktivister, sier Reidar Bjerkeli til Dagbladet.

Han er en av mange som kjemper med nebb og klør mot samisk språklov. Ved kommunevalget i 1999 ble Ytre Kåfjord bygdeliste opprettet med én hensikt: å fjerne språkloven fra kommunen.

Reidar Bjerkeli ble valgt inn i kommunestyret.

- Denne kommunen har 3000 innbyggere. 300 av dem står i samemanntallet. Så hvorfor skal vi være en samisk kommune?

- Men mange har vel samiske røtter uten å ville innrømme det?

- Min bestefar snakket samisk. Men jeg føler meg jo ikke som same. Mange har det slik. Tvangsinnføringen av samisk provoserer. Folket her er av blandingsblod. Norsk, finsk, svensk og samisk, så hvorfor skal det samiske stå i en særstilling? spør Bjerkeli, som har egne barn i skole og barnehage. Men han vil slett ikke at de skal lære samisk.

- SPRÅK ER MAKT, jeg vil ikke at de skal «lære» å bli samer. Barna mine er norske. Det skal være grunnlaget for det de lærer på skolen.

Bjerkeli får støtte fra ordfører Kristin Vatnelid Johansen i eget parti.

- Jeg liker ikke at det skapes et bilde av meg som antisamisk. Jeg har ikke grumsete holdninger. Men jeg må ta hensyn til at det er mange innbyggere som ikke ønsker å bo i en samisk kommune. Derfor skal vi nå evaluere hvordan språkloven har virket her i Kåfjord, sier ordføreren.

Hun legger ikke skjul på at målsettingen er å få kommunestyret til å vedta at Kåfjord går ut av samisk språklovsone. Etterpå vil politikerne søke Kommunaldepartementet om lov.

KÅFJORDS HISTORIE inneholder et kapittel mange innbyggere helst vil glemme: Den sjøsamiske befolkningen i Kåfjord kom tilbake til nedbrente hjem i 1945. Tyskerne hadde gjort en grundig jobb. Det fortelles at sjøsamene kastet komagene på havet for å bli gode nordmenn. Fornorskningen skjedde med tvang. Slik mistet folket i Kåfjord, og andre steder i Nord-Norge, gradvis kontakten med egne røtter.

Og så, på 80-tallet, skylte en samisk «vekkelsesbølge» brått inn over Kåfjord. Det var et ungdomsopprør mot en foreldregenerasjon som nektet å vedkjenne seg sin egen identitet. Noen mener det var Alta-striden som ga startskuddet til denne samiske oppblomstringen.

- Vi tok opp noe som var gjemt vekk. For å gå videre må vi nemlig vite noe om fortida vår, hvilken tilhørighet vi har som mennesker. Da må det også være synlig at vi er samer , sier Astrid Guttorm, leder for Riddu Rippu-festivalen. Hver sommer samles tusenvis av ungdommer i bygda for å hylle urfolks musikk og kultur. Og de unge har ikke til hensikt å gi opp, selv om festivalen forsterker splittelsen.

Eldbjørg Breivik bor på andre sida av fjorden, i Olderdalen. Her er samemotstanden rotfestet. «Offisielt» bor det ingen samer her. Olderdalen vil være ei «norsk» bygd.

PÅ SELVESTE 17. MAI fikk Eldbjørg merke dette, etter at hun endelig hadde fått mot til å vedkjenne seg sine samiske røtter.

- Jeg hadde meldt meg på koftekurs og ville bringe Lyngen-kofta til heder og verdighet igjen, forteller hun.

Eldbjørg var stolt over å stille opp i kofte på nasjonaldagen.

- Ingen sa et ord, folk så rett forbi meg. Kofta ble tolket som en provokasjon, men det var ikke ment slik.

- Jeg gikk hjem og tok av meg kofta, skiftet og gikk tilbake, sier hun.

Eldbjørg mener at mange med samiske røtter fornekter det samiske blodet som flyter i årene uten å vite det.

- Det fungerer vel som et slags selvforsvar. Husk hvor mye vondt mange sjøsamer har opplevd. Alt det samiske er blitt tråkket på og trakassert, ingen vil bli forbundet med myten som ble skapt: den fulle fjellfinnen som sitter aleine og joiker.

EN FREDSMEKLER er kanskje hva Kåfjord trenger. For i dag har ingen noe svar på hvordan kommunen skal få i stand en varig fred mellom egne innbyggere. Der ingen tror at de er mindre verdt enn andre.

  • Se også «Brennpunkt», NRK 1 kl 22.00 i kveld
MENINGSYTRING: Dette istykkerskutte skiltet fra Kåfjord henger på Tromsø Museum.Foto: INGUN A. MÆHLUM