Fyrtårnet som sloknet

New Labour er en oppbrukt kraft - ikke først og fremst i britisk politikk, men som forbilde for europeiske sosialdemokratier. Norske Ap har gradvis tatt avstand fra sitt britiske ideal.

LABOUR, DET BRITISKE arbeiderpartiet, avholdt nylig sitt landsmøte i Manchester med Tony Blairs forestående avgang som bakteppe. All uenighet om tidspunkt til tross, Blairs tid som partileder og statsminister nærmer seg ugjenkallelig slutten, med mai 2007 som antatt sluttdato. Uavhengig av om det blir Gordon Brown eller en mulig utfordrer i partiet som får ta over, synes det samtidig som New Labour er en oppbrukt kraft - ikke først og fremst i britisk politikk, men som forbilde for europeiske sosialdemokratier. Denne debatten gir interessante refleksjoner ikke bare over Blairs lederskap, men også over det politiske prosjekt han har vært en del av. Lett dramatisert er New Labour historien om et politisk fyrtårn som sloknet.Forsøkene på å skrive Tony Blairs ettermæle har i dag et ubarmhjertig og noe misvisende fokus på hans utenrikspolitikk, med Irak og delvis Afghanistan som brennpunkt. Fokuset på Storbritannias feilslåtte politikk i Midtøsten er både naturlig og betimelig. Ensidig vekt på utenrikspolitikken gir likevel bare ett element i historien om New Labour, da fornyelsen av partiet dreide seg vel så mye om klassiske innenrikspolitiske spørsmål. Sentralt i New Labour stod et nytt sett ideer om balansen mellom stat og marked, organisering og frivillighet, frihet og ansvar, som i en tid fra midten av 1990-tallet gjorde tjeneste på tankeloftet til sosialdemokrater over store deler av Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PARTIET SYNTES Å HA løsningen for en venstreside som hadde spilt fallitt i 90-tallets idékamper. Blant nøkkelgrepene i New Labour var frigjøring fra båndene til fagbevegelsen, nedbygget offentlig eierskap og et liberalt skatteregime, alt sammen fjernt fra god sosialdemokratisk latin. Så tok da heller ikke Labour sikte på å vinne frem med tradisjonell retorikk i et land styrt og formet av halvannet tiår med thatcherisme. Den nye venstresiden skulle først og fremst vinne politisk makt gjennom middelklassen. Styrket kriminalpolitikk, økte ressurser til utdanning og kompetent økonomisk styring var elementer av det samme ideologiske byggverket, med Blair og Brown som sentrale entreprenører.Det norske Arbeiderpartiet gikk på ingen måte fri fra å hente inspirasjon fra det britiske eksempel. For et allerede nokså avideologisert parti, med sterkt fundament i middelklassen, var vridningen mot sentrum forlokkende. Behovet var påtrengende for fornyelse og et nytt prosjekt til å erstatte velferdsstatens evige vekst som mål på suksess. Med Jens Stoltenbergs inntreden som partileder og deretter statsminister, var tendensen klar. Der New Labour valgte å akseptere Thatcher-epokens svært omfattende privatiseringer, valgte også Arbeiderpartiet å gå videre med nedbygging av offentlig sektor. I motsetning til Labour hadde ikke Arbeiderpartiet noen eldgammel «Clause 4» i vedtektene, der sosialisme ble uløselig knyttet til offentlig eierskap. Mens Blair gikk løs på slike symbolske manifestasjoner for å vise at Labour var forandret, kunne Stoltenberg mer stilltiende justere Arbeiderpartiets kurs.

FELLES FOR BEGGE var imidlertid bruken av modernisering som et etter hvert sterkt politisk ladet nøkkelord. Særlig var det tunge organer i offentlig forvaltning som skulle få merke konsekvensene av markedsstyrte reformer. På den ene side skulle man på denne måten få bukt med allment kjente finansieringsproblemer, på den annen side handlet reformpolitikken også om klare ideologiske valg, om et bevisst sprang bort fra statlig regulering. Ansvarliggjøring av offentlig ledelse, målstyring og management-preget administrasjon er trekk vi også kjenner her hjemme fra Stoltenberg I.En ting til hadde New Labour satt seg fore for å sette strek over 1980- og 90-tallets opposisjon: Fagforeninger og andre organiserte interessers innflytelse i partiet skulle svekkes. Parallelt med nedtoning av symbolsaker som offentlig eierskap fikk Blair også tidlig gjennomslag for at fagbevegelsens innflytelse i partiet skulle svekkes. Labour skulle bli et åpent og pragmatisk medlemsparti, fjernt fra å være fagbevegelsens politiske arm. Igjen er parallellen nærliggende til moderniserende krefter i Arbeiderpartiet ved slutten av 90-tallet, hvor partiets og LOs felles historie både ideologisk og institusjonelt syntes nedtonet.

MYE HAR SKJEDD i både norsk og britisk politikk siden Labours euforiske første år ved makten. Blant de tydeligste trekk i Norge er Arbeiderpartiets gradvise avstandtagen fra det britiske ideal. Ved fjorårets valgkamp fremstod partiets allianse med LO sterkere enn på mange, mange år og stridsspørsmålene var tilbake langs en venstre/høyre-akse der Ap - i hvert fall på det retoriske plan - markerte sterk kontrast til høyresiden. Statlig regulering av arbeidsmarkedet, økt fokus på sosial rettferdighet og aktivt offentlig eierskap: Arbeiderpartiet hadde i opposisjonstilværelsen siden 2001 vendt ryggen til sitt sentrumsfrieri og vendt tilbake til et tradisjonelt sosialdemokratisk dydsmønster.En av konsekvensene av denne returen, i stor grad regissert av Stoltenberg selv, er at partiet nå styrer en allianse med relativt solid fundament både ressursmessig og ideologisk. Denne plattformen kan virke hemmende på politisk handlekraft, som når LO vender seg mot den politiske ledelsens vilje, men er i den løpende politiske hverdagen stort sett regnet som en styrke. For Arbeiderpartiet var strategien muligens avgjørende for suksessen i 2005. Det har hjulpet på gjennomslagskraften i partiet at reformene denne gang i stor grad handlet om å finne tilbake til røttene i fagbevegelsen, bort fra fascinasjonen for New Labours «catch all»-strategi.

HVA STÅR SÅ TILBAKE av New Labours prosjekt i Storbritannia? Britisk økonomi er stødig og voksende og objektivt sett av sunnere helse enn naboene på kontinentet. Til tross for omfattende reformer innen helse- og skolevesen, er utfordringene med finansiering og kvalitet imidlertid store. På området sosial utjevning har mye gått i riktig retning siden 1997, men med relativt små og forsiktige steg. Hva klisjeen om den tredje vei betyr i praksis synes fremdeles ikke fullt avklart, idet Labour-regjeringens initiativer til offentlig-privat samarbeid har manglet entydige resultater. Moderniseringen av sosialdemokratiet er et felleseuropeisk problem, men i få europeiske land har problemstillingen vært stilt tydeligere til skue enn i Storbritannia.For enkelte virker Labour styringstrett, især i møte med en ny og friskere opposisjon som konkurrerer også på områder som fattigdomsbekjempelse og miljø. Igjen snakkes det om at partiet må fornyes, men hva fornyelsen skal bestå i, er det liten enighet om i dag. Skal venstresiden forsøke en annen balanse mellom offentlig og privat initiativ, for eksempel i helsevesenet? Bør ny entusiasme vinnes gjennom økt lokalt selvstyre eller gjennom en fortsatt sterk sentralmakt? Utfordringene er mange for et parti som så gjerne vil tenke de nye tankene først. Kanskje ville Tony Blairs lederskap ha stått seg på å vekke til live en mer tradisjonell side av Labour, der sosial rettferdighet og en aktiv stat kunne redusert betydningen av Irak for hans politiske ettermæle. I motsetning til Stoltenberg og Arbeiderpartiets snuoperasjon, er det imidlertid i seneste laget for Blair og hans politiske prosjekt. Den videre skjebne for det som engang var det nye Labour, blir det andres oppgave å avgjøre.