Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fyrverkeri og stille etterklang

Hun kom, spilte og forsvant, tjuefem år gamle Martha Argerich, en varm sommerdag i 1965 i EMIs studio i Abbey Road. Tilbake satt en forsmådd producer, Suvi Raj Grubb, med et musikalsk eventyr som forble ufullbyrdet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kort tid etter ble nemlig omtrent samme program publisert av EMIs rival og Martha Argerichs faste forbindelse, Deutsche Grammophon. Nå i dag, snart trettifem år etter kommer det hele for en dag, om enn i

halvkvedete viser. Prydet av Argerichs oppsiktsvekkende kontrafei anno dazumal utgir EMI innspillingene fra den gang - nærmest realisert al fresco ifølge Grubb _ under tittelen «The legendary 1965 recording», en legende som altså bare har eksistert for innvidde.

Utgivelsen er virkelig egnet til å skape myter. Selv for de av oss som har forsøkt å få med oss alt av Martha Argerich, feier hun inn som et stormvær. Anslaget formelig eksploderer på tangentene, idet virtuositeten forener seg med en fantasi som åpner hver minste krok i Chopins univers. For det er Chopin det dreier seg om, først som sist. Alt er med andre ord kjent. Og samtidig klinger det splittert nytt, som et fyrverkeri som sprenger seg ut av tidsstrømmen og dens ubønnhørlige avmatting av fordums stråleglans.

Fornyet

Skaperkraften er inntakt i den nye innspillingen som lanseres samtidig med den legendariske fra 1965, også denne på EMI og viet Chopin. Argerich ha nemlig overvunnet sin lede ved innspillingssituasjonen og gått i studio igjen, sammen med Charles Dutoit og symfonikerne i Montréal.

Det gir oss begge Chopins klaverkonserter, i et grep som feier de fleste av konkurrentene til side. Anslaget er like kontant, der innsvingningens brøkdeler av et sekund er eliminert til fordel for momentan utladning. Og likevel klinger det som av en stille etterklang, målt mot fyrverkeriet fra trettifem år tilbake. Det bølger mer rundt henne, som i en kornåker i august, fargene er dypere, beriket av ettertanken som umerkelig kiler seg inn. Alt dette fanges opp av Dutoit, som makter å legge orkesterklangen ut i full bredde, uten et øyeblikk å komme i veien for klaverets førstedame - den gang som nå.