Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fysikeren med sin egen åndeverden

Skjebner som vever gode og onde ånder, hus- og skogvetter og alminnelige mennesker sammen i en handling som strekker seg over flere inkarnasjoner - dét er noe av hva leseren møter i den russiske forfatteren Nikolaj Dezjnevs nye bok «En konsertfremførelse», som i disse dager foreligger på norsk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Hvordan kunne du som fysiker skrive en så fantastisk historie, eller vil du si den er realistisk?

- Uten tvil. Jeg er sikker på at vi er omgitt av mange verdener, selv om vi ikke kjenner dem. Denne boka er resultatet av min fantasi og innlevingsevne.

- Bare det?

- Jeg har lest litt indisk filosofi, og dessuten Daniil Andrejevs «Verdensrosen». Kjenner du den?

- Han var sønn av forfatteren Leonid Andrejev, satt mange år i leir, og forfattet en kosmologi som jeg har forstått nettopp beskriver de synlige og usynlige verdener og sammenhengen dem i mellom?

- Blant annet. Men han var først og fremst dikter, og han benyttet sitt poetiske språk og sin poetiske erkjennelse til å beskrive de usynlige verdener, hvilket er meget virkningsfullt.

- Så er kanskje den virkelighet også din roman skildrer mer virkelig i Russland enn i Vesten?

- Russland er nærmere disse verdenene, ja. Vesten er for pragmatisk, organisert, nesten over-organisert. Jeg er lei for å si det, men det er mer indre frihet i Russland, om enn ikke hos alle.

- Hvorfor kan da ikke Russland utvikle et fritt samfunn?

- Det kommer nå an på definisjonen av frihet. Det høres kanskje rart ut for vestlige ører, men jeg vil si at vi i flere sammenhenger er mer frie enn dere i Vesten.

- Som for eksempel?

- I våre dager er samfunnet inne i en dramatisk overgangsperiode, der ingenting er sikkert. Det skaper uro, men også flere muligheter. Man kan eksperimentere med tanker, holdninger, handlinger, forsøke flere veier, fordi det ikke uten videre er gitt hvilken som fører til målet. Men Vesten er nok mer fri i demokratisk forstand. Russland er et sted Gud har skapt for skapende mennesker.

- I romanen heter det at Russland er et sted dit de sjeler vender tilbake som har levd forkastelig eller til og med forbrytersk, og som nå får enda en mulighet til å rette opp sine feil. Mener du det?

- Ja, men sitatet har en fortsettelse: Også de hellige og innvidde kommer tilbake til Russland, for å hjelpe de andre. Det dreier seg om en kombinasjon, ikke bare om forbrytere.

- Kanskje det er derfor Russland ser så merkelig ut for Vesten.

- Det er én grunn, men ikke den eneste. Husk at russerne gjennom nesten hele sin historie har vært slaver. Livegenskapet ble opphevet i 1861, deretter hadde vi to generasjoner av begynnende frihet, så kom Oktoberrevolusjonen, som ikke var noen revolusjon, men et kupp og som førte til over 70 år med slaveri.

- Hvordan kan landet så komme ut av denne tilstanden?

- Vi trenger ikke først og fremst penger, men selvrespekt. Respekterer du deg selv, begynner du å respektere andre, og de respekterer deg. Det er egentlig en selvfølge, men vi har bare så vidt forstått det.

- Hvilken vei går så etter din mening utviklingen nå?

- Jeg er redd vi faller tilbake i slavetilstanden. I tillegg til den økende kriminaliteten, frykten og fattigdommen, står vi etter min mening overfor et NATO som ledes av mennesker i mental ubalanse. Bortsett fra det, som i seg selv er grusomt nok, at bombene har forverret flytningestrømmen, har NATOs handlinger styrket kommunistene og fascistene i Russland. Folks frykt og usikkerhet får dem til å søke ly hos det velkjente, hos kommunistene.

- Og hvilken betydning kan så litteraturen ha i en slik situasjon?

- Politikk er alltid skitten, russisk politikk er spesielt skitten. Jeg tilhører ingen politisk bevegelse, men setter min lit akkurat nå til Primakov som en stabiliserende kraft. Som forfatter har jeg andre oppgaver. Kunsten må arbeide for å bli en alternativ kraft til poltikken, et slags speil for håp og framtidsmuligheter. Politikken kan nok kommenteres og kritiseres, men alltid indirekte, ellers forfaller litteraturen til journalistikk. Som forfatter må man søke å ta opp de helt grunnleggende spørsmålene. Kunsten må åpne for erkjennelse, få folk til å tenke, ikke lukke dem inn i politikkens spill.

- Likevel har politikernes beslutninger stor betydning for ethvert land.

- I dagens Russland er dette tvetydig. Vi er nemlig i en situasjon hvor ingen politiker egentlig tør å ta noen beslutning. Det skal være valg til Dumaen i år, og presidentvalg til neste år. Livet til folk flest går videre, uavhengig av hva politikerne bestemmer, eller snarere ikke bestemmer. De tenker bare på sine karriérer. Dermed skaper de et vakuum, som fører kriminelle til makten.

- Om ikke makten i samfunnet skal baseres på tvang, må den baseres på tillit. En sentral hendelse i Deres roman har sin årsak i et svik. Hvor finnes tilliten i dagens Russland?

- Man har tillit til sin familie, sine venner. Mer kan du heller ikke vente, når alle frykter at KGB skal komme tilbake, eller for at de skal bli offer for kriminelle bander. Den bransjen som er i sterkest vekst i Moskva, er vaktkompanier. Alle skal ha egne, bevæpnede vakter, selv den minste lille butikk. Så kaster man bort tid og krefter på å holde vakt, i stedet for å produsere.

- Tilbake til litteraturen: Gir dagens forfattere russerne en motvekt mot politikken?

- Det er mange som lar seg friste av å skrive det folk tilsynelatende vil ha, nemlig bedøvende, ikke erkjennelsesskapende litteratur, men jeg finner det vanskelig å snakke om andre. For min egen del kan jeg fortelle at jeg akkurat har avsluttet en ny roman «Det russiske syndrom». Den burde interessere nordmenn, det er en spionhistorie som starter i Oslo...

- Som de fleste russiske spionhistorier.

- Javisst, - og avsluttes nesten i Norge, på Svalbard.

- Men det russiske syndromet?

- Er den sykdommen som rir landet nå. Jeg setter navn på mikroben.

- Som er?

- Penger. Alle tenker på penger, de fleste fordi de ikke har dem, og de som har dem, tenker på hvordan de skal beskytte dem, hvordan de skal investere dem. Hva er det for et menneskeliv, hvor man bare tenker på penger?

FRI: - I flere sammenhenger er russerne mer frie enn dere i Vesten, mener Nikolaj Dezjnev.