Fysikkens slutt?

«Bør fysikere med verdighet akseptere at det settes sluttstrek for vitenskapen deres?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Da kommunismen brøt sammen, snakket man om «Historiens slutt». Tilsvarende snakker enkelte nå om «Fysikkens slutt». De hevder at man har forstått alle grunnleggende problemer, at alle store spørsmål har fått sine svar. Andre hevder at selv om noen problemer ennå ikke er løst, så dreier dette seg i det vesentlige om abstraksjoner som er irrelevante i lys av menneskers målsettinger. Gjenstår det da noen brennende problemer som fysikerne må håndtere, eller bør fysikere med verdighet akseptere at det settes sluttstrek for vitenskapen deres?

Det er ikke noe nytt at det reises spørsmål om fysikkens endelikt. På bakgrunn av århundrer med suksessrik anvendelse av Newtons mekanikk og Faraday og Maxwells elektromagnetisme var det flere framtredende røster som i 1890 begeistret proklamerte at fysikken sto ved et endepunkt. Denne begeistringen snudde i løpet av det etterfølgende tiåret. Radioaktivitet, røntgenstråler og oppdagelsen av elektronet åpnet en ny verden. Kort tid etterpå nådde fysikken nye høyder i og med utviklingen av de to revolusjonerende bæresøylene til det 20. århundres fysikk: kvantemekanikk og den generelle relativitetsteorien, et annet av Einsteins banebrytende bidrag til moderne vitenskap.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer