Gå av, Fogh!

TEGNINGENE: Anders Fogh Rasmussen har med sin fatale kortsynthet, feilanbrakte konfrontasjonslyst og politiske amatørisme ført Danmark ut i den største utenrikspolitiske krisen på 60 år.

Når Danmarks statsminister i Berlingske Søndag anklager forfattere, medier og dansk næringsliv for å ha sviktet, fordi de antyder at han burde tatt avstand til Jyllands-Postens Muhammed-tegninger, avslører han hvor presset han er. Desperasjonen står skrevet med store bokstaver. Det mest desperate er likevel at Anders Fogh Rasmussen gjør en stillingtaken for eller imot ytringsfriheten identisk med en stillingtaken for eller imot sin egen person.Dette er ikke en ny tankegang hos statsministeren, som alltid har hatt et svart-hvitt verdensbilde. Da den fatale Irak-krigen sto for døra, fikk vi vite at hvis vi ikke gikk inn for dansk deltakelse, var vi Saddam Husseins allierte. Da Ritt Bjerregaard noen år seinere antydet at vår deltakelse i krigen hadde satt oss i terrorgruppenes fokus, meddelte statsministeren at hun nå var en slags terroristsympatisør. Hvis noen i løpet av de blodige åra som kostet så mange irakiske liv, uttrykte et ønske om en ny debatt om vårt engasjement i en tapt krig, fikk de vite at den som tvilte, gikk fiendens ærend.

DET ER Anders Fogh Rasmussens store innsats i hans foreløpig fem år ved makten å ha utryddet det meste av det sentrum som alltid har vært tyngdepunktet i dansk politikk. De overlevende restene har han marginalisert ut i betydningsløsheten. Besindighet har blitt latterliggjort. Ordet selvransakelse har forsvunnet ut av det danske språk. For selvransakelse krever mot til å vende blikket bakover og se kritisk på egne handlinger. I stedet for selvransakelse har vi fått «damage control», og her benytter statsministeren seg alltid av den samme bekjennelsen til en historieløs framtid. «Nå må vi se å komme oss videre!»Anders Fogh Rasmussen har kvalt alle de debattene han har kommet i nærheten av. Vi har aldri fått en debatt om vårt engasjement i Irak eller løgnen om eksistensen av masseødeleggelsesvåpen. Vi har aldri fått en debatt om velferdsstatens framtid. Vi har aldri fått en debatt om de liberale idealene han har sviktet. Vi har aldri fått en debatt om regjeringens tvangsekteskap med Dansk Folkeparti. Vi har aldri fått en debatt om menneskesynet bak innvandringspolitikken. Slik administrerer statsministeren ytringsfriheten: I prinsippet er den et umistelig gode. I praksis er den noe dritt. Yndlingssetningen hans «Det er ingenting å henge seg opp i» er ikke et argument i en debatt. Det er et punktum for all debatt.

I ANDERS FOGH Rasmussens regjeringsperiode antar all offentlig meningsutveksling derfor mer og mer karakter av edsavleggelse. Hvis du er muslim, skal du avlegge ed på at du ikke er terrorist, for du er skyldig til du selv har bevist det motsatte. Er du dansk, skal du sverge på at du støtter bøllenes ytringsfrihet. Når du har gjort det, kan du gå. Du skal hylle ytringsfriheten, men helst ikke bruke den.Hvis dansk innvandringspolitikk var ei bok, ville den hatt Jyllands-Postens karikaturer som omslag. For her framstilles den usminkede sannheten. Et oppgjør om verdiene som tar form av hån. Det vet vi alle sammen godt innenfor landets grenser. Mange bifaller det. Andre føler ubehag, men er tause. Noen få sier ifra. Men det er en hemmelighet vi står sammen om. Vi må ikke si sannheten utenfor Danmarks grenser, for da setter vi landets sikkerhet i fare. Vi oppfordres til å utvikle en historisk ny og helt eiendommelig fedrelandskjærlighet, som av bitter nødvendighet taler med to tunger: en schizofren patriotisme. Innad er vi dypt mistroiske overfor landets etniske mindretall. Utad elsker og respekterer vi dem på samme måte som konemishandleren, som omsorgsfullt vasker blodet av sin kones maltrakterte ansikt når politiet står utenfor døra, for så å gjenoppta mørbankingen når ordensmakten beroliget har gått sin vei igjen.

FRAM TIL SØNDAG var vi bare i krig med verden utenfor oss. Nå er vi også involvert i en krig med oss selv, og pressens minister er i borgerkrig med pressen, skjønt vi i Danmark med få unntak har en presse så føyelig overfor regjeringen at man må til mediemogulen Berlusconis Italia for å finne paralleller.Statsministerens utspill vitner om desperasjon og maktarroganse på samme tid. Slik reagerer en regjeringsleder som har vent seg til å være uten opposisjon. Det er ikke nok at det er få kritiske røster. Det skal overhodet ikke være noen kritiske røster. Selv taushet tolkes som motstand. Det er ingen tilfeldighet at statsministeren blir offensiv etter ei uke da dagsavisa Politiken alene, noe som er sørgelig karakteristisk for dansk presse, dag for dag har avdekket hele begivenhetsforløpet som førte til den katastrofale Muhammed-krisen. Det er nå bevist at statsministeren bevisst villedet om innholdet i et brev fra elleve ambassadører fra muslimske land. De krevde ikke, som han hevder, at han skulle gå til rettslige skritt mot Jyllands-Posten. Derfor var det heller ingen unnskyldning for ikke å ta møtet med dem.

I ET HVILKET som helst annet vestlig, demokratisk land der det forelå beviser mot landets statsminister for bevisst villedning av så vel den lovgivende forsamling som av befolkningen selv, ville det, både i pressen og i opposisjonen, hevet seg ikke én, men mange røster som krevde at landets overhode gikk av.Anders Fogh Rasmussen har gjort ubotelig skade på Danmarks anseelse overalt i verden. Han har satt danske liv i fare, ikke minst soldatene i Irak, som utelukkende er der på hans initiativ. I en verden av usikre balanser, der hele sivilisasjoner konfronterer hverandre, har han gjort Danmark til en global sikkerhetsrisiko. Han har villedet Folketinget. Og likevel er det ikke én som hever stemmen for å fortelle ham at han ikke er verdig til å bekle sin stilling som landets overhode.Kanskje deler vi virkelig alle sammen illusjonen om at et land under angrep må sette samholdet høyere enn alt annet, også høyere enn sannheten om krisens virkelige årsaker?

ER DET SLIK at ingen vil framstå som forræder? Eller enda verre: At ingen vil gjøre seg latterlig som en Don Quijote i kamp mot vindmøllene, for vi vet jo alle sammen at hvis statsministeren ble tvunget til å gå av, kunne han bare utskrevet valg og vendt tilbake med et enda større flertall. Men har ikke også demokratiet en ære og en ånd som kan krenkes, og er ikke Anders Fogh Rasmussen i denne saken den som virkelig krenker alt demokratiet Danmark står for?Vi må bestemme oss for hvem de virkelige forræderne er. De som krever å få vite sannheten, eller de som inviterer oss innenfor i selvbedragets og løgnens fellesskap.Om jeg så skal være den første, den siste og den eneste som sier det, så sier jeg det likevel: Anders Fogh Rasmussen, det er du, som med din fatale kortsynthet, feilanbrakte konfrontasjonslyst og politiske amatørisme har ført Danmark ut i katastrofen. Det er du som har ansvaret for den største utenrikspolitiske krisen på 60 år. Tida har kommet for at du bør gå av.  Oversatt av Lene K. Hoff