Ga forbrytere et virkemiddel

«Involvert i aktive forsøk på å bruke injurielovgivningen og dermed strafferetten til å ramme meningsmotstandere...»

Debatten om injurielovgivningen er meget nyttig. Ikke minst gjelder dette Bratholms kronikk i Dagbladet 26.5. Det er overraskende hvor mange avsløringer og innrømmelser som i realiteten her kommer fram.

Bratholm klamrer seg til den lille del av Høyesteretts dom i hans sak som Menneskerettsdomstolen ikke har satt til side. Av 5 utsagn som ble mortifisert etter krav fra Bratholm, er det bare 1 - ett - som er blitt stående igjen. Bratholm-dommen i Norges Høyesterett kan altså for så vidt sies å være 80% uholdbar . Det hører ikke med til god juridisk metode å påberope seg slike «prejudikater».

La oss se litt på hva som er realiteten i en slik mortifikasjonsdom - etter Bratholms egne teorier. For det første sier en slik dom bare at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for de påstander Bratholm ville legge inn i polititjenestemennenes utsagn, altså påstandene om Bratholms egen uhederlighet. For det annet betyr det etter hans egne teorier om styrken av det bevis som kreves, at det iallfall ikke var ført så sterkt bevis for hans egen uhederlighet at det ville holdt til å dømme ham i en straffesak. For det tredje hadde polititjenestemennene selv ikke fremsatt noen påstand om Bratholms uhederlighet, slik de etter eget utsagn hadde ment å ville uttrykke seg.

Realiteten i Bratholms såkalte seier i Høyesterett ble dermed at han kunne si at norske domstoler ikke hadde funnet ham hederlig, eller at det var ført noe bevis for dette, siden motparten heller ikke hadde gjort noe forsøk på å føre noe slikt bevis. Dette var sannelig noe til seier.

Spør man så hvorfor noen anlegger slike saker, er det nokså nærliggende å trekke den slutning at det må ligge noe under. På denne bakgrunn er det en overraskende innrømmelse fra Bratholm at han nå forteller åpent at han hadde vikarierende motiver. Han skulle bruke, sier han, injuriesaken som et middel til å få fram forklaringer av betydning for bumerang-sakene.

Det er grunn til å se på hva slags metode Bratholm (og Andenæs) her har tilrettelagt til fordel for kriminelle og kritikkverdige elementer: Man kan anlegge injuriesak eller anmelde en person for påståtte utsagn og meninger, som denne person nettopp ikke hevder og derfor ikke vil forsvare i rettssalen, og så «vinne» en injuriesak på et slikt «grunnlag». Så kan man bruke en slik «seier» og en slik dom i sin favør for sine andre formål.

Både Andenæs og Bratholm har vært involvert i aktive forsøk på å bruke injurielovgivningen og dermed strafferetten som middel til å ramme deres meningsmotstandere - samtidig som de har villet opptre som store faglige autoriteter nettopp når det gjelder denne lovgivning og forholdet til ytringsfriheten. Jeg har selv aldri nådd slike høyder som å anmelde min fremste faglige motstander til riksadvokaten på grunnlag av min sønns referat angående motstanderens påståtte uttalelser på et nachspiel.

Faktisk kan dette vise seg å være det mest ekstraordinære og i den forstand «nyskapende» som Johs. Andenæs har foretatt seg i norsk rettshistorie.

Dette poeng er med et særlig sterkt engasjement uttrykt i relativt nøytral form av advokat Anne Robberstad i hennes doktoravhandling fra 1999 slik at forfatterne har vært involvert i injuriesaker. Deres forhold til ærekrenkelseslovgivningen bærer ofte «preg av forfatterens sterke identifikasjon med den ærekrenkede».

Bratholm har selv i sin kronikk 26.5. valgt å gå mer i detalj enn Robberstads og undertegnedes mer forsiktige formuleringer. Muligens i sin iver når det gjelder å forsvare hans egen og Andenæs' personlige aktivitet kommer han trekkende med at undertegnede «vitterlig» hadde kommet med den uttalelse at «Andenæs var korrupt».

Så vidt meg bekjent er det bare to personer som har formulert en setning om at Andenæs «er korrupt» (eller «var» dette). Det er sønnen Mads Henry i sitt nachspielnotat fra 1973 og nå Bratholm - riktignok slik at begge har påstått at det er undertegnedes uttalelser de gjengir. Denne omtalen av nachspielsaken fra 1973 (og 1974) dokumenterer ytterligere Bratholms egen uakseptable holdning til ytringsfriheten og de reelle hensyn i denne forbindelse. Selv om det hadde vært riktig at jeg hadde omtalt Andenæs' forhold da han skrev sin betenkning for Caltex som «korrupt» (noe jeg ikke har gjort), ville en slik betegnelse fra min side vært fullt rettmessig og ikke straffbar når den fremkom som en karakteristikk og vurdering i tilknytning til en mer omfattende beskrivelse av et faktum. At dette prinsippet stadig gjelder, fremholdes til og med uttrykkelig av Bratholm selv i sin kronikk 26.5. Hvis en karakteristikk og vurdering er kombinert med en beskrivelse av et mer omfattende faktum, kommer det an på denne beskrivelsen om det foreligger noen straffbar injurie eller ikke. Selve påstanden - som eventuelt kan tenkes å bli rammet av injurielovgivningen - er begrenset til det som fremgår av den faktiske redegjørelse. Dermed blir det et spørsmål i relasjon til Bratholms holdninger hvordan han overhodet kan akseptere det forhold at man etter nachspielet lager sitt eget personlige referat, der man refererer karakteristikken, uten å få fram det faktiske begivenhetsforløp som karakteristikken knytter seg til.

Det foreligger imidlertid enda mer, i relasjon til det som her fremgår angående holdninger - som norske jurister i realiteten er blitt undervist på basis av. Det viste seg nemlig at de av Mads Henrys venner som til å begynne med hadde underskrevet hans versjon, ikke kunne bekrefte i ettertid at uttrykket korrupt var knyttet spesielt til Andenæs. I tillegg fremgikk det at Mads Henry hadde innkalt studenter på sitt kontor for å få dem til å skrive på hans notat, og at to studenter - på det Mads Henry selv hadde paginert som s. 4 (med en paginert s. 5 deretter, som inneholdt hans polemikk mot studentene) - hadde skrevet at de ikke kunne bekrefte den versjon som var anført i notatet. At det fantes en s. 4 og en s. 5, var noe jeg ble kjent med i ettertid. Johs. Andenæs hadde ikke sendt inn s. 4 og s. 5 som bilag til sin anmeldelse av meg til riksadvokaten - men kun s. 1-3, som ga et mer entydig inntrykk av at framstillingen hos Mads Henry var holdbar. Andenæs forsøkte også med Bratholms medvirkning å få min underskrift på et papir som gjaldt andre spørsmål enn hvorvidt Andenæs var korrupt eller ikke, og m.a.o. noe annet enn det hans sønns bevisproduksjon og den påståtte injurie gjaldt.

Dette er ikke bare en tilfeldig og muligens underholdende episode fra nyere norsk rettshistorie. Andenæs' handlemåte og Bratholms påberopelse viser nemlig at disse to «guruene» i norsk strafferett har gitt forbrytere og kritikkverdige elementer enda et virkemiddel i disses interesse.

Selve lovens system - som innebærer at en person som omtaler kritikkverdig adferd, er nødt til å ha en koffert med bevis på forhånd for å kunne føre et sannhetsbevis og dermed tilbakevise eventuelle angrep gjennom en injuriesak - er på en måte ille nok. Det innebærer forskyvning av likevekten, og et vesentlig virkemiddel i favør av det korrupte eller på annen måte kritikkverdige. Situasjonen blir enda verre når den som har kommet med uttalelsene, til og med skal kunne anklages og avkreves sannhetsbevis i relasjon til andre ting enn det han virkelig har sagt og ment.

En eldre og etter mitt syn bedre jurist når det gjelder strafferett og prosess enn både Andenæs og Bratholm - Jon Skeie - omtalte i sitt verk om den norske strafferett et tidligere lovforslag. Dette forslaget ville i 1939 forskyve injurielovgivningen i retning av det som ble Andenæs' og Bratholms senere teorier. Skeie bemerket at den foreslåtte ordning ville ha «gjort ethvert samvær til en stadig fare». Forslaget ble da også forkastet i den daværende demokratiske prosess.

Poenget er altså ikke at disse juridiske forfattere selv er korrupte eller kriminelle. Poenget er at de har lagt forholdene til rette for at diverse uheldige elementer kan sørge for at ytringsfriheten blir innskrenket, og benytte dette som middel til å fremme eller dekke over uholdbar adferd.