Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Gå i gang og få svinet obdusert!»

Vanvittig krimparodi fra Cornelius Jakhelln.

DET BLIDE SØRLAND: Kristiansanderen Jakhelln har åpenbart moret seg over sin harselas med hjembyen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
DET BLIDE SØRLAND: Kristiansanderen Jakhelln har åpenbart moret seg over sin harselas med hjembyen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

||| BOK: Den styrtrike redersønnen Esteban Loyola blir funnet drept og ille tilberedt med et våpen som tilhører en satanistisk gruppe. Etterforskningsparet Hanna og King settes på saken. Hanna er en Lara Croft-aktig lesbisk tøffing, alltid oppgitt over sin umulige kollega King. Mistanken går i flere retninger: Mot Estebans vakre, men ikke egentlig sørgende enke. Mot den avdødes lillebror, en Kain som alltid har vært sjalu på storebroren. Og endelig mot den mystiske middelalderordenen Jesuistene, grunnlagt av offerets forfar.

Chandler og krim noir
Universaliegeniet Jakhelln er ingen mainstream forfatter. Han spiller i to Black-metal band, er kritikerrost poet og har doktorgrad i filosofi. Han vant Cappelens romankonkurranse og en halv million kroner, med sin bokstavelig talt fantastiske debutroman «Gudenes fall» (2007).

Nå fortsetter han litt i samme gate med en krim der Raymond Chandler og krim noir er uttalte forbilder. En sjanger kopiert inntil det ufrivillig parodiske i moderne kriminallitteratur. Og som Jakhelln nå tar helt ut. Inntil galskap.

Flådd lik
«Gå i gang og få svinet obdusert! For min del kan dere gjerne flå ham!» brøler King på barske antihelters vis. Han taes på ordet, og
liket blir flådd på indremedisinsk. Det er her Jakhelln skjærer ut i ikke-realismen.

King selv, kalt gråmåka, er en etterforsker helt etter oppskriften: umulig, fordrukken og uflidd. Men uovertruffen på grunn av «måkerefleksen»: Han gir seg aldri før han får det han vil ha. King er også kjent for sin lange fallos, som står rett ut når han blir opphisset.

Gråmåke med Ray-Bans
Det tar litt tid før jeg innser at Måka er mer enn et kallenavn. King er gråmåke, funnet som et forlatt egg, oppfostret som menneskebarn, og nå fjærkledd etterforsker med svarte Ray-Bans nonchalant plassert på nebbet, og vingene hvilende i beltet. Han sovner på ett bein uten en lyd, men våkner når det virkelig gjelder.

King er selvlært, som hardkokte etterforskere flest, og fikk jobben i Voguesville-politiet takket være minoritetskvoten. Lille Voguesville jublet over endelig å komme på kartet som det første politikammer som kvoterte inn en gråmåke.

Stormannsgale Vågsbygd
Det er alltid inspirerende å lese romaner skrevet av forfattere som først og fremst har moret seg — om det er en god forfatter vel og merke: Jakhelln er god, og har åpenbart moret seg da han skrev. Blant mye annet benytter han anledningen til å harselere over hjembyen Kristiansand og tettstedet Vågsbygd, der han vokste opp.

Sørlandet har blitt Paragonia, Kristiansand til San Christian og Vågsbygd til Voguesville. Det siste etter påtrykk fra stormannsgale politikere som ville få fjøslukten vekk fra det tettstedet. Og som nå, i år 00, har fått bystatus pga. sine mange parkeringsplasser, kjøpesentre, vinningsforbrytelser og narko. En død by som utvider seg likt grønt slim. Liksom i «Gudenes fall», kan Jakhelln minne om Thure Erik Lund i sin vanvittige sivilisasjonsharselas.

Black metal og Dan Brown
Voguesville er full av satanister heter det i boka. Som et con amore til sjangeren lar Jakhelln King være forgrunnsfigur i i bandet Chilihead, med hiten «Bust them then burn them». Det finnes dessuten farligere satanister i byen. Tweeddresskledde gulrotspisende veltrente unge menn som jobber i finans og har hatlister over folk som må dø.

Jakhelln rapper også fra Dan Brown gjennom den frimurerlignende losjen Jesuistene. Offerets far, som også blir myrdet, er den dannede reder Loyola. Han har meldt seg ut av den engang så ærerike Ordenen, som nå består av nyrike korrupte og korpulente banditter.

Blinkskudd og fjås
Dette er ingen stor roman, slik som «Gudenes fall». Den er nok heller ikke ment å være det. Men jeg moret meg stort da jeg leste den. Jakhelln har et bredt spekter og får inn mange blinkskudd, selv om det finnes ting her som er rent fjås. Som at Gråmåka oppfant Grandiosaen, riktignok med fluer i stedet for kjøttdeig.

Jeg kunne vel også ønsket meg en litt mer finurlig avslutning. Men krim er krim, og Jakhelln følger oppskriften på sitt høyst originale vis. Da skal det lite til for å få leseren på kroken. Så får det heller være at etterforskeren er en billespisende gråmåke. Han er forresten langt mer sjarmerende enn de fleste moderne krimhelter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media