MODIG MÅNEDSPOET: Liv-Christine Hoem står midt i et innholdsrikt år. I november slutten hun på skolen, i desember sto hun fram med sin historie om mobbing i Drammens Tidende. Foto: Rune Folkestad, Drammens Tidende
MODIG MÅNEDSPOET: Liv-Christine Hoem står midt i et innholdsrikt år. I november slutten hun på skolen, i desember sto hun fram med sin historie om mobbing i Drammens Tidende. Foto: Rune Folkestad, Drammens TidendeVis mer

Ga mobbing et ansikt

Nå er Liv-Christine praktikant i avis — og månedens poet.

(Dagbladet): — Dette diktet har en ganske spesiell historie. Det ble skrevet mens jeg var innlagt ved Kongsberg distriktpsykiatriske senter fra 4.—15. april, sier Liv-Christine Hoem (18), kåret til månedens poet i Skolekammeret, Dagbladets forum for unge skrivende.

Den unge poetens åpenhet fortsetter gjennom resten av intervjuet, og vi vil begynne med å takke henne for den.
Først bruker vi likevel litt tid på diktet hennes — kalt «Bare trekronene er nærme nok til å kunne by himmelen til dans (vers. 3)» (les det i faktaboksen til høyre) — kanskje fordi det virker viktig også med tanke på historien hennes:

Hvordan startet det?

— Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg satt på rommet jeg hadde en kveld, søvnløs, og det var da diktet mitt begynte å ta form. Jeg tror hele diktet var ferdig på rundt ti minutter, og det var som om det bare kom til meg. Når jeg ser tilbake på perioden, da det ble skrevet, er det både fint og rart på samme tid, fordi jeg på det tidspunktet hadde det veldig vanskelig. At det er nettopp dette diktet som går til topps er derfor ekstra spesielt for meg.   

— Det er en søken mot noe evig i diktet ditt — bevegelsen opp mot himmelen, det å skrive navnet sitt inn i en trestamme. Kan du si litt om hva «det evige» betyr for deg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Når jeg leser det igjen nå, etter å ha fått det på avstand, ligger det mye mer symbolikk i diktet enn jeg trodde. Jeg føler det er veldig personlig — det ble en slags personlig dragkamp for meg. På tidspunktet da jeg skrev det, slet jeg med depresjon og selvmordstanker — jeg tror også det er derfor det i stor grad handler om «det evige». Evigheten ble et symbol på både liv og død.

De som er borte
— Er det annen symbolikk her?

— For meg handler nesten diktet mitt om kampen mellom det gode og det onde, i form av greinenes krangling om hvem som skal få vokse inn i himmelen, eller snarere hvordan jeg selv hadde en indre kamp mellom de gode og vonde tankene. Diktet ble nesten som et eneste stort spørsmål: «Leve eller ikke leve?» Det handler også om de menneskene jeg en gang kjente, men som har gått ut av tiden, og hvordan «det evige» kan være et symbol på at vi aldri glemmer. At det å skrive navnet sitt inn i en trestamme er et symbol på at et menneske vil bli husket. At vi vil være en del av denne verden, selv etter vår egen bortgang. 

— Hvem er dette «vi» som skulle ha danset, og hvorfor danser de ikke?

— For meg er «vi som skulle ha danset» et symbol på alle de personene jeg har mistet i livet mitt. Det er et symbol på dem jeg skulle ønske at jeg kunne danse med, og det handler om hvor mye jeg savner de som er borte. De aller fleste menneskene jeg har mistet i livet mitt var unge. Det var mennesker som skulle leve videre, men som aldri fikk sjansen til å leve ut drømmene sine, fordi de ble revet ut av livet altfor tidlig. Noen av dem fikk ikke engang oppleve ungdomstiden, skoleball, vitnemålsutdeling eller det å kunne feire sin egen 18-årsdag. De ble bare barn. Derfor er setningen «vi som skulle ha danset» veldig sterk og viktig for meg, fordi den sier så mye mer enn det man kan lese på overflaten. Det handler om det meningsløse når et barn dør, det handler om urettferdigheten i at så unge mennesker skal miste livet, og ikke minst handler det om sorgen, over alt det de aldri får oppleve. Og ikke minst, hva jeg aldri får oppleve sammen med dem.

Sto fram
Som vi nevnte innledningsvis, har livet til Liv-Christine vært svært innholdsrikt siden hun ble månedens poet sist — både på vondt og godt:

— I november i fjor tok jeg det vanskelige valget å slutte på videregående. Jeg var utmattet, slet med alvorlige depresjoner og mye angst, noe som gjorde at jeg mange dager ikke orket å dra på skolen. Til slutt orket jeg ikke å åpne en bok, det ble omtrent umulig å skulle stå opp, fordi jeg var så sliten. I noen perioder var angsten så ille at jeg knapt maktet å nærme meg en skolebygning.

Det å slutte på videregående ble et stort nederlag:

— Jeg følte at jeg hadde feilet som menneske, og kanskje det aller verste, jeg følte at mobberne fikk rett. De sa nemlig alltid til meg at «du kommer aldri til å bli noe, for du er ikke verdt en dritt».

Liv-Christine har lenge båret på en tung historie om mange år med mobbing, og 19. desember i fjor sto hun fram med den, på forsida av Drammens Tidende (les hele artikkelen her):

— Det fikk enorm oppmerksomhet. Kjente og ukjente ringte meg, stoppet meg på gata, sendte sms-er og meldinger på Facebook og Twitter, og delte sine egne historier med meg. Saken ble kommentert og delt massivt på Facebook, den ble snappet opp av både side2.no og Nettavisen, og det var mange mennesker som ringte inn med positiv respons til Drammens Tidende.

Selv to måneder senere ble hun stoppet på gata, og tilbakemeldingene var utelukkende positive.

Vil leve av teksten
— Det som betydde aller mest er kanskje det som skjedde i ettertid, da andre sto fram og sa det var jeg som hadde gitt dem motet til å fortelle sin historie. Og det var dette som betydde aller mest: nemlig det at jeg fikk i gang en debatt på et så viktig område, og at jeg bidro til større åpenhet rundt mobbing og psykiske lidelser. Noe av det som betydde veldig mye å høre var «du har gitt mobbing et ansikt». 

Men hun ga seg ikke der: I desember søkte hun om praksisplass i drammensavisene.

— Jeg hadde på det tidspunktet ingen tro på at noen kom til å tilby meg en praksisplass, men i januar 2014 fikk tilbud om praksisplass i Dagsavisen Fremtiden i Drammen. Jeg startet å jobbe der 17. februar og hadde opprinnelig praksis frem til 17. mai, men fikk for noen uker siden forlenget praksisen min til 17. august, noe jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med, siden det er journalist jeg vil bli, og jeg har alltid drømt om å kunne leve av skrivingen.

Hun angrer ikke lenger på at hun sluttet på videregående.

— Nei, nå føler jeg at jeg lever en bit av denne drømmen — jeg har fått sjansen til å leve ut drømmen jeg har hatt i så mange år om å gjøre det jeg brenner aller mest for: å skrive!

«Du er ikke alene»
Vi startet med innleggelsen i april, da diktet ble til. I den perioden fikk hun også bipolar lidelse som tentativ diagnose.

Raskt valgte hun å være åpen om det. Hun mener samfunnet trenger mennesker som tør å være åpne, og at vi trenger å snakke om det som er vanskelig, derfor skrev hun også et blogginnlegg med tittelen «Jeg er bipolar».

— Til alle dem som sliter med en psykisk lidelse, vil jeg si at de ikke er alene.

— Det er få som er åpne om bipolar lidelse, og det er en av grunnene til at jeg var så åpen tidlig i prosessen. Jeg har veldig stor tro på at åpenhet rundt psykiske lidelser kan føre til at folk føler seg mindre skamfulle, og at det er noe man kan snakke høyt om, på lik linje med mennesker som har brukket et bein eller noen som har kreft. Dårlige holdninger rundt psykiske lidelser kan gjøre dem som sliter sykere, og det er viktig at psykiske lidelser derfor likestilles med somatisk sykdom. Fremdeles er det slik at psykiske helseproblemer kan gå utover arbeid, utdanning og andre viktige livsaspekter. Om min åpenhet kan gjøre en forskjell for ett menneske, da har jeg gjort noe riktig.

Selv om hun ikke står foran noen vanlig skoleslutt, tenker Liv-Christine likevel på framtida:

— Jeg tenker stadig på hva jeg skal gjøre etter praksisperioden, og hvordan jeg skal fullføre de siste fagene på videregående. Mest sannsynlig kommer jeg til å ta dem som privatist, fordi jeg føler det kan fungere for meg. Det er veldig viktig for meg å fullføre videregående, og det er også noe jeg planlegger å gjøre etter hvert, men først skal jeg fokusere på den videre behandlingen hos psykologen min, og å bli bedre.   

Les juryens begrunnelse:

Og det sto skrevet ...
Vinnerens lekende og samtidig alvorlige dikt strekker seg etter noe. Det er neppe bare trekroner. Poeten vil by himmelen til dans. Og lar grenene kan snakke (besjeling). Grenene som har samme  mål, men de kjemper mot hverandre. De er rivaler. Et bilde på mental uro? Og de øver seg til sin sluttprestasjon. Finalen. Der det bare er én vinner. Det legges inn et retningsskifte, et skifte av perspektiv, i midten av diktet. Det blir med ett personlig og uttrykker, knapt og konsist, et ønske om at tingene burde ha vart. Og fortsatt bør vare? For navnet til den kjære sto skrevet i i trestammene. Assosiasjonene går tll «Vise» av Tarjei Vesaas. Slik omformer poeten tanker, minner og følelser til noe symbolsk. Dette diktet uttrykker, som all modernisme, både lengsel og hjemløshet. Og avsluttes elegant med en visuell punchline:

og i trestammene

stod en gang

ett navn

Juryen takker deg, rullgardin, for et dikt der sammensatte følelser har fått et presist og konkret, nesten ekspresjonistisk, uttrykk. Veien til dans kan være ujamn. Men alltid lokkende. «Alt det som skrevet er, skal bli oppfylt.» (Luk. 21, 22).

For juryen,
Kristian Rishøi  
DIKT I DAGBLADET Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)