KONTROVERSIELL: Jostein Gaarders kronikk «Guds utvalgte folk» fra 2006 er en av de mest leste og delte sakene på Aftenposten etter at Israel gikk inn med bakkestykker i Gaza.  Foto: Benjamin A. Ward
KONTROVERSIELL: Jostein Gaarders kronikk «Guds utvalgte folk» fra 2006 er en av de mest leste og delte sakene på Aftenposten etter at Israel gikk inn med bakkestykker i Gaza. Foto: Benjamin A. WardVis mer

Gaarder-kronikken fra 2006 herjer sosiale medier

«Guds utvalgte folk» er lest 38 000 ganger det siste døgnet.

(Dagbladet) Åtte år etter at den ble publisert, har Jostein Gaarders kronikk «Guds utvalgte folk» fått nytt liv. Etter at Gaza-konflikten blusset opp på nytt har den vært hyppig delt i sosiale medier og den er vist 38000 ganger på Aftenpostens nettsider det siste døgnet, sier debattredaktør Erik Tornes. 

- Det er en av de mest leste sakene det siste døgnet. Det begynte såvidt på fredag, og så ble det veldig mange lesninger over helga.

Da den sto på trykk i 2006 fikk kronikken en respons som knapt kan sammenlignes med noe annet i norsk debatt de senere årene. i tillegg til innleggene de fylte avisens debattsider med, kunne Aftenposten publisere 1000 reaksjoner på teksten på nett. 

- Jostein Gaarder hadde, og har, en veldig spesiell posisjon og det er en vanskelig og betent debatt. Det var nok kombinasjonen av de to faktorene som til sammen gjorde utslaget i 2006, sier Tornes, som mener at kronikken bør forstås som et øyeblikksbilde. 

- Det er viktig for de som leser det også å være klar over at dette er en snart 8 år gammel kronikk. 

- Spesielt spissformulert

Gaarder skrev kronikken under Libanon-krigen i 2006. I teksten hevdet han blant annet at «staten Israel i sin nåværende form er historie», «Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill» og at «I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke.» 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Reaksjonene kom umiddelbart. Knut Olav Åmås, som var debattredaktør i Aftenposten på det tidspunktet, sier at både forfatteren og redaksjonen fort skjønte at kronikken var kontroversiell. 

- Det var en spesielt spissformulert kronikk som Gaarder ganske raskt angret på at han hadde gitt formen som det fikk. Han skrev en ny kronikk neste uke hvor han gjorde mer for å få fram og presisere kritikken sin. 

- Den har kostet Jostein Gaarder veldig mye. Det har vært både aksjoner og demonstrasjoner mot ham internasjonalt i årene som har gått siden kronikken ble publisert, sier Åmås, som legger til at debatten allikevel hadde sine lyspunkter.  

- Også omstridte tekster kan ha produktive og konstruktive virkninger. Det er ikke alltid de mest finslipte og gjennomtenkte som skaper de beste og resultatene.  

- Klassiske, antisemittiske påstander Ervin Kohn, som er fungerende nestleder i Antirasistisk Senter og forstander i det Mosaiske Trossamfunn, er mer i tvil om hvor mye lærdom det egentlig gikk an å trekke fra debatten. 

- Gaarder lærte i hvert fall noe. Han har beklaget den i ettertid, og det er bra, for i artikkelen trekker han frem en rekke gamle, klassiske antisemittiske påstander.  

- Hvilke?

- Beskyldningen om at vi ser på oss selv som Guds utvalgte folk i en kontekst som om vi ser på oss selv som bedre enn andre. Det gjør vi ikke. Så har du det famøse øye for øye, tann for tann, som blir utlagt som om jødedommen er en hevnreligion, sier Kohn.

- Det er en forvrengning av det det egentlig betyr. Husk på at våre lover kom for 3300 år siden. På den tiden var blodhevn en måte å gjøre opp mellom familier. Den regelen er et krav om at det skulle være proporsjonalitet i erstatningene - om en skadet ditt øye, så skulle du få erstattet verdien av et øye. Det er et prinsipp som gjelder den dag i dag, sier Kohn.

Nye kontroverser
Gaarder beklaget ved flere anledninger at innlegget kunne leses som et angrep på jødedommen, senest i et innlegg i Aftenposten i 2011.  Debattinnlegget hyppig blitt trukket fram av folk som mener at Norge er et av de mest antisemittiske samfunnene i verden. Det er en anklage som også dukker opp under denne sommerens konflikt, blant annet i forbindelse med at den norske legen Mads Gilbert blir brukt som kilde av mediene.

I forrige uke ønsket Israels FN-ambassadør, Ron Prosor, at lederen for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) skulle bli suspendert fordi han anbefalte å bruke Gilbert som kilde. 

- Det er knapt mulig å kjenne seg igjen i hva slags bilde som blir tegnet av Norge i en del kretser internasjonalt. Både i USA og en del ytterliggående miljøer i Israel blir det tegnet et bilde av Norge som et rabiat antisemittisk land. I en sånn sammenheng ble Gaarders kronikk et kjærkomment redskap, og det gjelder sikkert også for Gilbert, sier Åmås. 

- Antisemittisme var underkjent

Åmås tror det er flere grunner til at Norge har inntatt en kontroversiell rolle i Midtøsten.  

- Norge har beveget seg fra å være en av Israels beste venner til å ha en sentral formell rolle i midtøstenprosesser gjennom 90-tallet og til å ha en ekstremt ensidig Israel-kritisk opinion. Vi er også i ferd med å få en ny erkjennelse av norsk jødehat, men lenge var antisemittisme et underkjent problem i norsk offentlighet, sier Åmås. 

- Jeg tror det er riktig at vi har fått et mer bevisst forhold til antisemittisme, og det henger sammen med at vi i 2012 fikk den første befolkningsundersøkelsen hvor holdningene ble kartlagt. Året før gjennomførte Oslo Kommune også en undersøkelse av holdningene i Osloskolen. Før det hadde vi bare følelser og synsing, sier Kohn.

- Blir behandlet som barn
Kohn sier at han savner tvisyn på begge sider av den hjemlige debatten.  

- Konflikten mellom Israel og Palestina er ikke en fotballkamp. Alle de som heier på det ene laget, kan vi ikke bruke til noe. De er mer en del av problemet enn en del av løsningen. Det vi trenger er mennesker som heier på begge lag og buer på begge lag. En av de tingene som har manglet gjennom alle år, er at man har stilt for få krav til palestinernes ledere. De har også latt sjanse på sjanse gå fra seg og de blir behandlet som barn av verdenssamfunnet.  

Det har ikke lykkes Dagbladet å få kontakt med Jostein Gaarder.