Filmanmeldelse: «House of Gucci» med Lady Gaga

Gaga er et naturtalent

Men først er vi nødt til å snakke om aksentene i «House of Gucci».

HOUSE OF GUCCI: Store navn som Lady Gaga, Adam Driver og Jared Leto spiller i den nye serien «House of Gucci». Video/«House of Gucci» Official Trailer. Vis mer
Publisert

Man kan fint argumentere for at «House of Gucci» er en liten katastrofe.

For det første har vi de parodiske aksentene som det hovedsakelig amerikanske ensemblet spiller sine italienske rollefigurer med. Selv ikke den ærverdige briten Jeremy Irons slipper unna. Familien bak det verdenskjente designmerket kunne like gjerne spurt hverandre «a-hvilken a-daaag-e er diiin a-Dååålmiå daaag-e?»

Så har vi de mildt sagt bisarre rolletolkningene. Alle her har det gøy. Noen litt for gøy. Jared Leto, ugjenkjennelig bak lag med latekshudfolder og pistrete munkekrans, som med syngende gråtestemme og gedigne fakter sutrer til seg selv som en tragisk comedia dell’arte-narr, bør vinne en pris.

Jeg vet ikke for hva, men for noe.

Og ikke minst har vi filmens iherdige innsats for å hindre seeren fra å knytte seg emosjonelt til menneskene den portretterer. Godt hjulpet av ovennevnte aksenter, brå toneskift og teatralsk, stilig-glorete overflate som erstatning for psykologisk dybde og funksjonell plotting.

Men pokker heller, jeg koste meg, lell.

«House of Gucci»

Drama

Regi: Ridley Scott
Skuespillere: Lady Gaga, Adam Driver, Al Pacino, Jeremy Irons, Salma Hayek, Jack Huston, Jared Leto
Premieredato: 26. november 2021
Aldersgrense: 12 år

«Alle her har det gøy. Noen litt for gøy.»
Se alle anmeldelser

Motebransjens «Gudfaren»

Filmen er imponerende nok 83-åringen Ridley Scotts andre i år (middelalder-metoo-dramaet «The Last Duel» hadde premiere for en måned siden).

Den tar oss med inn bak den falmende fasaden hos familien Gucci, via arbeiderklassejenta Patrizia Reggiani (Lady Gaga) og hennes gryende romanse med jusstudent og ambivalent moteimperiearving Maurizio Gucci (Adam Driver).

Handlingen spenner fra slutten av 70-tallet fram til midten av 90-tallet. Kjenner du historien vet du allerede hvor dette ender. Gjør du ikke det, anbefaler jeg å vente med å google. Det er verdt det.

Slektssagaen virker iblant å ville være en «Gudfaren» fra motebransjen. Familielojalitet er en kjerneverdi, til tross for at de hjertelige kyssene like raskt avløses av agg, tårer og stiletter i ryggen.

Drivers Maurizio er fortellingens Michael Corleone, som er den beste versjonen av seg selv når han ikke engasjerer seg i familiens bedrifter. Det gjør vel Gagas Patrizia til hans Diane Keaton, selv om hun i stedet for å representere en redning ut av de onde sirklene, heller sender ham hodestups inn i dem.

Fisketur

Første gang vi ser henne sprader Patrizia med høye hæler forbi plystrende lastebilsjåfører i farens firma. Hun nyter hvert sekund.

Da hun får øynene opp for den keitete, reserverte Maurizio tar det ikke lang tid før hun har ham på kroken, til tross for at han knapt klarer å kjenne igjen et fiskesnøre om det dingler foran nesa på ham.

Hun er kanskje ikke subtil, men det Patrizia Reggiani vil ha, det får hun.

Pokerfjes: Lady Gaga imponerer som ambisiøs motedronning. Foto: MGM/SF Studios
Pokerfjes: Lady Gaga imponerer som ambisiøs motedronning. Foto: MGM/SF Studios Vis mer

Forholdet sender Maurizio i unåde hos faren Rodolfo (Irons), som ikke helt uten grunn ser konturene av en ambisiøs klatrer i Patrizia. I stedet innynder hun seg hos onkelen, Aldo Gucci (Al Pacino), og sørger for at den smått viljeløse Maurizio tar steget inn i familiebedriften via ham.

Aldo, på sin side, er helt klar for en surrogatsønn. Hans egen – den patetiske Fredo Corleone-aktige figuren Paolo (Leto) – har vist seg å være en talent- og selvinnsiktsløs skuffelse av en moteskaper.

Lady MacGaga

Scenen er med andre ord satt for en saftig luksussåpeopera, der blod kanskje er tykkere enn vann, men gull veier tyngst av alt.

Det er mye positivt å framheve her. Godt driv, et kvikt dialogmanus og en kostymeavdeling som forstår kunsten å vise karakterutvikling gjennom antrekk.

Men mest av alt skuespillerprestasjonene.

Super Mario-aksenter til tross, Driver og Irons synes ute av stand til å levere en dårlig rolleprestasjon selv om de hadde prøvd. Pacinos solbrune, gamle solkonge gjør det fristende å se hvordan han hadde tolket Donald Trump.

«It's a-me, a-Mario»: Al Pacino lar ikke den italienske aksenten komme i veien for sitt sedvanlige storspill. Foto: MGM/SF Studios
«It's a-me, a-Mario»: Al Pacino lar ikke den italienske aksenten komme i veien for sitt sedvanlige storspill. Foto: MGM/SF Studios Vis mer

Men dette er først og fremst Patrizias film. Hun er på papiret mer lady Macbeth enn Lady Gaga, som gladelig går over lik og rasjonaliserer valgene sine via teletorg-spåkona Pina (Salma Hayek), som forteller henne akkurat det hun vil høre.

Gagas uanstrengte naturtalent gir hjerte til det som kunne endt opp som et infamt kvinneportrett. Men samme hvor levende hun gjør Patrizia, pløyer filmen aldri særlig ned i dybden på henne.

Opera

For mange vil nok tidligere nevnte aksenter og outrerte stil være nok til å fremmedgjøre. Men lar man tvilen komme Scott til gode og tenker at det er gjort fjollete med overlegg, øyner man en salgs intensjon bak klovneriet.

Påfallende mange av scenene i filmen går for bred, komisk effekt, snarere enn oppriktighet, gjerne når de er på sitt mest dramatiske og opprivende. Videre er de ironisk tonesatt med en blanding av opplagte poplåter (overgangen fra sexscene til bryllup via George Michaels «Faith» er så lite subtil at den ville fått selv skaperne av «Exit» til å ta av seg sixpencen) og et standardrepertoar av italienske operaarier. Musikken står som regel i direkte opposisjon til følelsene og nerven i scenen, som når en økokrim-razzia er klippet til den lettbente, komiske overtyren fra «Barberen i Sevilla».

Opera Buffa: House of Gucci behandler rollefigurenes tragedier som komedie. Det er lov å le. Foto: MGM/SF Studios
Opera Buffa: House of Gucci behandler rollefigurenes tragedier som komedie. Det er lov å le. Foto: MGM/SF Studios Vis mer

Opera synes i det hele tatt å være et operativt ord for Scott. Såpa og lydsporet, ja, men aller mest med tanke på de grandiose følelsene som utgytes for full hals, men likevel alltid forblir utenpå.

Selv plottet er sjablongaktig som en operaintrige, fortalt med bred, sveipende pensel. Vi blir aldri særlig mye klokere på verken Gucci eller moteverdenen i denne biografiske filmen, den går sjelden mer detaljert til verks enn å portrettere motehuset som en hvilken som helst Tradisjonsrik Familiebedrift™.

Uærbødig

Det er noe befriende med denne fullstendige mangelen på respekt. «House of Gucci» prøver aldri å gjøre luksusmote til noe høyverdig. Vi får ingen selvrettferdige Aaron Sorkin-monologer om at designmerker er det viktigste i verden, og at Gucci er viktigst blant det viktigste.

Uærbødigheten videreføres på rollefigurene også. Filmen nekter å ta dem på alvor, selv i deres vondeste øyeblikk. Den klipper med skadefryd rett fra et fortvilet vræl til en tutende Fiat, og formidler klart og tydelig at samme hvor slemme disse menneskene er med hverandre, så er det ikke synd på en kjeft her.

Alle er overflatiske og materialistiske, fullstendig klar over hva de har begitt seg ut på. Alle har en agenda, svin på skogen, og et ego som gir lastebilsjåførstore blindsoner i selvinnsikten. Det er lov å peke og le.

Da blir det med ett mer passende at «House of Gucci» også er mest interessert i overflaten. De høyeste nivåer av moteverden kan allerede minne om institusjonalisert kitsch, en stilltiende enighet der et skinn av eleganse – en logo med to forgylte G’er flettet inn i hverandre, for eksempel – dekker over det som egentlig er glorete, tom eksess.

Og den beste måten å tilnærme seg et sånt univers, er kanskje med ironisk distansert, overlagt camp.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer