Man kan fint argumentere for at «House of Gucci» er en liten katastrofe.
For det første har vi de parodiske aksentene som det hovedsakelig amerikanske ensemblet spiller sine italienske rollefigurer med. Selv ikke den ærverdige briten Jeremy Irons slipper unna. Familien bak det verdenskjente designmerket kunne like gjerne spurt hverandre «a-hvilken a-daaag-e er diiin a-Dååålmiå daaag-e?»
Så har vi de mildt sagt bisarre rolletolkningene. Alle her har det gøy. Noen litt for gøy. Jared Leto, ugjenkjennelig bak lag med latekshudfolder og pistrete munkekrans, som med syngende gråtestemme og gedigne fakter sutrer til seg selv som en tragisk comedia dell’arte-narr, bør vinne en pris.
Jeg vet ikke for hva, men for noe.
Og ikke minst har vi filmens iherdige innsats for å hindre seeren fra å knytte seg emosjonelt til menneskene den portretterer. Godt hjulpet av ovennevnte aksenter, brå toneskift og teatralsk, stilig-glorete overflate som erstatning for psykologisk dybde og funksjonell plotting.
Men pokker heller, jeg koste meg, lell.
Motebransjens «Gudfaren»
Filmen er imponerende nok 83-åringen Ridley Scotts andre i år (middelalder-metoo-dramaet «The Last Duel» hadde premiere for en måned siden).
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
