Gaia og Goliat

KLIMA: Oppvarmingen av jorda er i ferd med i løpe løpsk. Det siste vi trenger nå er mest mulig CO2 i atmosføren på kortest mulig tid.

I DAG LANSERES James Lovelocks` nye bok «The Revenge of Gaia». Den britiske storavisa Independent spanderte 16. januar hele forsiden samt to helsider på presentasjonen av Lovelocks dystopier; oppvarmingen er i ferd med å løpe løpsk, temperaturøkningene - og ikke minst effektene av disse - vil bli mildt sagt dramatiske, store deler av kloden blir ubeboelige og millioner av mennesker vil omkomme som direkte eller indirekte følge av klimaeffektene. Den norske debatten om petroleumsaktivitet i Barentshavet har nesten utelukkende dreid seg om potensielle oljeutslipp og økosystemeffekter. Dette er viktig nok, og god nok grunn til at det aldri bør tillates utvinning utenfor Lofoten. Goliat ligger også i et sårbart område. I en større sammenheng er det likevel bidragene fra disse fossile karbonlagrene til atmosfærisk CO2 som er det største problemet. Noen husker kanskje tilbake i en fjern fortid da det var snakk om prøveboring. Argumentet var den gang at selv om man gjorde funn var ikke det ensbetydende med utvinning. Onde tunger mente derimot at dette var som å la barnet ta sjokoladen ut av papiret - uten å få smake. De store funnene på Goliatfeltet illustrerer dette med all klarhet. Det vil «koste oss» kanskje 100 milliarder kroner å ikke utvinne funnene på Goliat, og det blir rått parti når dette potensielle verditapet skal diskonteres mot mulige miljøeffekter en gang i framtida.

I ØST LIGGER det enorme Sthochman på russisk sektor, og her står norske friere i kø. Og apropos, i anledning Ibsenåret: «Hvilket ganske overordentlig opsving har ikke stedet taget bare i disse par år! Her er kommet penge imellem folk; liv og rørelse. Bygninger og grundejendomme stiger i værdi hver dag». Den kulturelt bevisste leser har naturligvis allerede plassert utsagnet i byfogdens munn, der han med entusiasme forteller fru Stockmann om hva godt badeanstalten har ført med seg - før hennes mann oppdaget at vannet var forurenset med infusorier. Parallellen bør ikke trekkes for langt, men likevel: den Stockmann som hever sin røst mot miljømessige infusorier forbundet med Goliat eller Sthochman, blir raskt en folkefiende i nord.Hva har så «The Revenge of Gaia» å tilføre denne debatten? Dette er ikke science fiction eller «The Day After Tomorrow» for Lovelock. Han ser virkelig dette som mulige, sågar sannsynlige scenarier, og Lovelock er ingen dilettant i denne sammenheng. Sine mange vitenskapelige meritter til tross er han mest kjent for Gaia-teorien, en faglig hypotese for jordas evne til klimatisk selvregulering primært gjennom biologiske prosesser. Lovelock poengterte at jorda har en ustabil atmosfære som, overlatt til «seg selv» og uten liv, raskt ville gå i retning av en atmosfære omtrent som den på Mars på grunn av fotokjemiske prosesser. Det er altså i stor grad livet selv som skaper livsvilkår og Gaia (navnet ble for øvrig foreslått av William Golding) kunne beskrives som et slags termostatregulert system hvor termostaten var levende - i praksis effektsummen av alle levende organismer. Teorien er i sitt utgangspunkt rent vitenskapelig begrunnet, men den har også gitt opphav til en new-age inspirert «moder-jord» kultus som Lovelock med fordel kunne ha distansert seg tydeligere fra.

OPPRINNELIG ble Lovelocks ideer tatt til inntekt for at vår klode faktisk kunne tåle det meste, selv etter betydelige påvirkninger ville den gjennom biogeokjemiske tilbakekoblingsmekanismer kunne «hente seg inn». Det lå altså et lyst og optimistisk skjær over den unge Gaia-hypotesen. Hva er det da som gjør at Lovelock (nå 86!) i sin siste bok presenterer et så ytterliggående dystopisk syn. Er det bare slik at pessimisme og misantropi tiltar med alderen? Kort fortalt mener Lovelock at vi nå beveger oss mot en grense som overskrider «termostatens» kapasitet, og han poengterer et fenomen som er vel kjent fra økosystemstudier; et system kan «flippe over» fra en tilstand til en annen - slik man antar skjedde med Sahara for drøyt 5000 år siden og slik det kan skje med Amazonas dersom den gjenværende regnskogen kommer under en kritisk størrelse. Lovelock mener dette kan skje på globalt nivå, mye på grunn av en rekke selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer; redusert algeopptak av CO2 i hav på grunn av forsuring (som igjen er forårsaket av CO2), økt utslipp av CO2 og metan ved opptining av permafrost og økt frigivelse av klimagasser fra jord. Økt avsmeltning av is vil endre ferskvannstilførselen til hav og endre sirkulasjonsmønstre som er avgjørende for havets rolle som CO2-sluk, og redusert snø og isdekke globalt vil gi redusert varmerefleksjon og bidra til økt temperatur. Naturens egne klimagassutslipp er så store at selv en moderat påvirkning av balansen mellom produksjon og opptak av CO2 kan få store konsekvenser.

EN OPPRINNELIG relativt bred skepsis mot petroleumsaktivitet i Barentshavet synes å ha falt sammen som et korthus, og er erstattet av politisk nesten unison hallelujastemning. Norsk petroleumsaktivitet i nord kjøres nå på full gass av Statoil, Hydro, UD og OED i firspann, og er tett geopolitisk sammenvevd med suverenitetsspørsmål, sokkeldiskusjon og generell norsk nordområdepolitikk. På denne bakgrunn er det liten grunn til å forvente at forvaltningsplanen for Barentshavet vil legge hovedvekt på «føre-var» prinsippet. Det er forståelig at oljeselskapene ser sin interesse i å hente ut de fossile ressursene raskest mulig, men det bør ikke være like selvsagt at dette også er statens politikk. Her må man kunne forvente større forståelse for redusert utvinningstakt og vernesoner. Dersom det er ordet varig som skaper hodebry, så vit at midlertidig vern er vesentlig bedre enn ingenting. Lovelock (kan sees på «Schrødingers katt» i kveld) er forhåpentligvis mer pessimistisk enn det er grunnlag for og vil kanskje avfeies som nok en dommedagsprofet, men hans desperate advarsel reflekterer et behov for å si ifra at vel er det så at usikkerheten knyttet til klimautviklingen er stor, men det er i sannhet risikoen også. Det siste vår atmosfære trenger nå er mest CO2 på kortest mulig tid.