Galleriet som filmforum

Film hadde en viktig plass på fjorårets Documenta, og en rekke av dagens billedkunstnere griper igjen til mulighetene innenfor dette mediet. Via video og laserdisc har den nye kunstfilmen fått en enkel visnings-teknologi, og den raske kanaliseringen ut til kunstverdenen er en spredning i globalkulturens tegn.

  •  Galleri Riis i Oslo så fort mulighetene i denne situasjonen, og står fram som en foregangsinstitusjon her til lands. Før jul kunne galleriet presentere «Dial H-I-S-T-O-R-Y» av Johan Grimonprez _ en mer enn timelang montasjefilm om flykapringenes historie formidlet i en effektiv blanding av dokumentære og spektakulære virkemidler. Selv på hetedagene under Documenta-sommeren holdt publikum ut i det stappfulle visningsrommet i Friedericianum. Reprisen hos Riis var så vellykket, at galleriet på nytt innbyr til en Documenta-film. Den er mindre i format _ men har kanskje større grunn til å få ry som en Kassel-klassiker.
  •  Det dreier seg om den ni minutter lange animasjonsfilmen «Felix in Exile» av William Kentridge, som blir supplert med sørafrikanerens noe kortere «History of the Main Complaint». Begge er filmatisk fortettete _ men ikke entydig fortløpende _ fortellinger om bearbeidingen av apartheid-regimets mørke traumer, slik de har festet seg i den individuelle og kollektive bevissthet. Her representert ved fiksjonsfigurene Felix Teitlebaum og Soho Eckstein, hvor førstnevnte med Kentridge's egne trekk også framstår som et tydelig alter ego for kunstneren.
  •  Han tegner sitt persongalleri med kull og kritt på papir, men korrigerer, nyanserer og sågar utraderer den ekspressive streken slik at den leder langt utenom de enkle svart/hvitt-kontraster. Tegnemåten og montasjen i sekvenser _ som insisterer på nødvendigheten av forvandling _ får de skiftende motsetningene til å leve i stoffet. Det ser man hos angstfylte Felix som ikke kan flykte fra erindringens plagende bør, men møter seg selv og sine jagende minner i et trollspeil hvor scenene skifter ubarmhjertig fra glede til gru.
  •  I likhet med Felix-filmens svarte kvinne _ som blir et offer når hun ved å kartlegge grunnen for Regnbuenasjonens nye landskap avdekker apartheids skjulte overgrep _ hevder Kentridge nødvendigheten av å endevende historien for den enkelte. Selv om sannheten _ som i filmen hvor Eckstein får ledet sonarer mot underbevisthetens smertepunkter _ er høyst ubehagelig. Dette gir også den intime kinosalen i Galleri Riis en åpning til Sannhetskommisjonens rom i Sør-Afrika.