Galskap, bødler og bevisvurdering

SAKKYNDIGE: Per Brandtzæg fortsetter i Dagbladet 10. januar med sterke karakteristikker både om gjenopptakelseskommisjonen, personer med et annet syn enn Brandtzægs og sakkyndige for retten. Kanskje kan jeg denne gang bli oppfattet som mer pedagogisk enn polemisk:Vi må skille mellom bevistema og bevis. Bevistema er om en person er skyldig i å ha utført en bestemt handling. Bare jussen har slike spørsmål som tema for systematisk overlegning, men jussen gir ikke svar med naturvitenskapelige krav til sannsynlighet.For bevisene må vi skille mellom hva de er beviser for og hvor pålitelige de er. Bevis kan utelukke at bevistemaet er oppfylt som når legen fastslår at offeret døde av naturlige årsaker, avgjøre at bevistemaet er oppfylt som når det finnes sed med gjerningsmannens DNA-profil i det drepte offerets skjede eller bare være et indisium i den ene eller andre retningen uten å være avgjørende.

BÅDE AVGJØRENDE bevis og indisiebevis har varierende pålitelighet. Lav pålitelighet kan skyldes fagfelt og sakkyndige. Det er forskjeller mellom fagene f.eks. mellom genteknologi og psykologi. Det er det også mellom utsagn innen et fag. Noen forhold er i fagets kjerne av veletablert kunnskap f.eks. årsaker til infart, andre i forskningsfronten som f.eks. nakkeslengskader. Mange forhold ligger i grenselandet mellom fag eller utenfor det vi i det hele tatt har vitenskapelig kunnskap om. Når bevisene ikke er avgjørende for bevistemaet, det er faglig begrunnet tvil eller beviset ligger utenfor det vi har vitenskapelig kunnskap om, må vi bruke juridisk bevisvurdering. Denne må ofte gå utover det som kan forsvares vitenskapelig bl.a. ved helhetsvurderinger ut fra indisierekker med varierende vitenskapelig grunnlag.

DE TRE BEVIS Brandzæg nevner fra Torgersensaken er illustrerende - tannbittet, avføringen og barnålene. Ingen av disse bevisene er avgjørende for bevistemaet. Noen forklarer dem med inkompetente sakkyndige og feilaktige sakkyndige utsagn, politites manipulering og dressens spesielle forhistorie uten å gå inn på sannsynligheten for at alt dette skal foreligge på en gang. Faglig begrunnet tvil om et bevis, er ikke det samme som «rimelig grunn til tvil» om bevistemaet i strafferettslig forstand - det kommer an på omstendighetene. Dette er noe som ofte overses i den alminnelige debatten om straffesaker.

BEVISVURDERING er ikke ufeilbarlig. Men hva er alternativet? Legens alternativ er å innhente pasientens informerte samtykke, ingeniørens er ikke å bygge huset på det usikre stedet. Det er som å nedlegge rettspleien. Trangen til hevn og rettferdighet er større enn evnen til å vurdere bevis. Det er nødvendig at samfunnet påtar seg denne oppgaven. Slik kan vi strebe etter større sikkerhet, mer rettferdighet og mer humanitet. Selvsagt er det nødvendig med offentlig debatt om rettsapparatets virkemåte og viktig å sikre kvaliteten på faglige kunnskap og bruken av sakkyndige i rettsapparatet. Men å frifinne i alle tilfeller av faglig tvil eller svikt i vurderingen av enkelte bevis er neppe veien å gå.