Galskap i - og utenfor psykiatrien

Angsten for galskap driver både den ene og den andre til vanvidd. Medienes uthengning av behandlere som fortsatt er dumdristige nok til å forholde seg til de sykeste pasientene, bidrar til redselen for å involvere seg.

SOM PSYKOLOG med refusjonsavtale får jeg mange henvendelser. Et brev fra en mor: «Min sønn trenger en behandler, en han kan snakke med. Vær så snill, kan du ta han imot?! Nå har han slitt med psykose noen år, har akkurat vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Han får sine medisiner, men ingen vil snakke med ham om de opplevelsene han har. Han blir så fjern, apatisk. Gløden i øynene er borte. Han snakker lite. Jeg ser at mange prøver å hjelpe ham. Han får medisiner, bolig i et vernet fellesskap osv, men ingen vil snakke med han lenger. For noen år siden hadde han jevnlige samtaler med en behandler. Han var bedre da. Jeg er redd han forsvinner helt for oss.» Henvendelsene kommer i hopetall fra pasienter selv, fra fastleger, sykehusleger, poliklinikker. Det er belastende å hele tiden bli presentert for skjebner som jeg ikke har mulighet til å hjelpe. Når min tid er fylt opp, så er det bare ikke plass til flere. Samtidig møter jeg oppslag i mediene: En alvorlig syk pasient dør mens vedkommende er til behandling på sykehus! Behandlende psykologer og leger får massiv kritikk. Slik det framstilles, kan det nesten se ut som behandlerne er likefrem ignorante og følelsesløse. Det kan være fristende å konkludere med at det er best å ikke ha med de sykeste pasientene å gjøre. De kan faktisk dø av sin sykdom. Og hvis så skjer, sitter man igjen med svarteper!

GAUSTAD SYKEHUS har jubilert med 150 år, blant annet med utgivelsen av boken «Asylet». Gaustad startet som landets første «Helbredelses-Asyl» hvor man med stor optimisme kjempet for ideen om at nær 100 prosent av de «Afsindige» kunne helbredes. De ble pasienter som ble behandlet med sunt arbeide, klasseinndeling, god hygiene og bluferdighet. Da galskap ble sykdom, ga det ikke bare håp, men også forventninger og krav. Ikke minst la legene listen høyt for seg selv, med dertil stor fallhøyde. Graden av helbredelse var nok langt fra tilfredsstillende. Kanskje det var heller et unntak enn en regel. I perioden 1941 til 1946 døde ca. 27 % av de lobotomerte (hjerneopererte) ved Gaustad sykehus. Psykiatrien kan fortsatt ikke garantere helbredelse fra sykdom. Det finnes mange gode intensjoner om å hjelpe de som lider. Det finnes likevel hele tiden lidelse som vi ikke er i stand til å kurere. Mange mennesker lever med uutholdelig forvirring, ensomhet, redsel for kontakt, bisarre inntrykk av sin egen person og av andres væremåte og samhandling. Noen ganger er livet så vondt at mennesker ikke kan se håp. Noen ganger er behandlerne ikke tilstrekkelige.

AVMAKTEN ved å møte menneskers vanvittige fortvilelse kan fort vendes til sinne. Dette gjelder både pårørende, behandlere og folk flest - godt representert ved journalister. Fortvilelse og avmakt kan få de mest velmenende mennesker til å opptre umenneskelig. Det være seg ved unyanserte anklager av behandlere i mediene, eller når behandlernes velmenende hensikter helliger midlene og gjør kommunikasjon med pasientene overflødig. Behandlere, pasienter og pårørende har mye felles. Det de deler, deler de også med mennesker i sin alminnelighet (inkludert journalister), nemlig behovet for å flykte fra følelsen av å kjenne utilstrekkelighet, skyld, forvirring, smerte. Vi glemmer vonde opplevelser, benekter faktiske hendelser, finner ufarlige syndebukker som vi flytter «farlige» reaksjoner over på; vi overfokuserer på såkalt intellektuell forståelse for å avlede fra vanskelige følelser, vi snur følelsen av sårbarhet og avmakt til skråsikkerhet og makt osv., osv. Mye bedøvelse gir følelsesløshet som leder folks kreativitet og energi på avveie. Evnen til kontakt svekkes. Det skaper masse trøbbel. I psykiatrien er det stor kunnskap når det gjelder å kartlegge menneskers følelsesmessige knutepunkter. Dette blir dessverre skuffende lite brukt til å forstå seg selv. Særlig er det fraværende når det er snakk om behandling av de sykeste pasientene. Jo mer hinsides denne verden en pasient beskriver sin virkelighet, jo mindre går man inn i dialog med pasienten.

UNGE LEGER læres opp til å studere og kartlegge pasientenes adferd, virkelighetsopplevelser og livshistorie - men lite blir fokusert på hvordan man kan møte disse fortvilte menneskene for å oppnå kontakt. Når diagnosen er satt, utløser det først og fremst medikamentell behandling. Det demper lidelsens adferdsmessige uttrykk, men fortsatt gir ikke medisinene helbredelse. Det blir som å gi en person med et brukket bein smertedempende medisiner. Beinet er fortsatt brukket og problematisk å gå på, men pasienten lager jo ikke lenger så mye spetakkel - og vedkommende klarer jo tross alt å humpe seg av gårde på stumpene.En del pasienter vil foretrekke å ha indre stemmer og uvanlige forestillinger fremfor å leve i et mentalt og følelsesmessig vakuum med medisiner. Mange leger tør ikke gå inn i en dialog med pasientene. Statens Helsetilsyn har utviklet «Retningslinjer for utredning og behandling» blant annet av schizofreni. Den medikamentelle behandlingen fremheves som grunnpilaren i behandlingen. Samtidig understrekes at utfallet av behandlingen hviler på den respekt og tillit pasienten opplever i forhold til behandlerne. Hvordan skaper man tillit hos mennesker som renner over av mistillit? Med landets fremste eksperter på området, skulle det være mulig å formulere noen ord for å vise vei i noe som er så vanskelig. Statens helsetilsyn gir ingen råd her.Utfordringen om hvordan skape en relasjon til de sykeste pasientene blir bedrøvelig lite fokusert blant spesialister i feltet. De sykeste pasientene blir helst gjenstand for administrasjon til «sunne» livsbaner og medisinering. Med offentlighetens krav til resultatmåling, blir langsiktig oppbygging av tillit lite verdsatt. Det kan heller være et risikoprosjekt. Mange har erfaring for at spinnvill galskap kan forandre seg til noe levelig, om enn litt underlig, når det går an å snakke om det. Men vi har fortsatt ingen garanti om å lykkes. Det kan være mer bekvemt å tenke at medisinene ikke hjalp, enn at jeg som psykolog mislyktes.

ALTFOR MANGE behandlere flykter over i den væremåten som de føler seg mer trygge på; man kartlegger litt mer, man forsøker å administrere pasientenes liv mens andre forholder seg mer til det som kan telles, måles og statistisk beregnes. Dyktige kolleger søker seg over til forskning. Det gir mer oversikt, mindre følelsesmessig belastning og mer anerkjennelse. Angsten for galskap driver både den ene og den andre til vanvidd. Selvransaking er ikke en utbredt dyd, og krampetaket om Det Normale kveler menneskelig mangfold og kreativitet. Vi sitter igjen med et samfunn som blir ensartet og rigid - med mye angst og fortvilelse i private rom. Medienes uthengning av behandlere som fortsatt er dumdristige nok til å forholde seg til de sykeste pasientene, bidrar til redselen for å involvere seg.