FILMATISERT: Arve Moens roman Døden er et kjærtegn ble filmatisert i 1949. Romanen er nå kåret til Norges 17. beste krimroman av Dagbladet.  Foto: NFI
FILMATISERT: Arve Moens roman Døden er et kjærtegn ble filmatisert i 1949. Romanen er nå kåret til Norges 17. beste krimroman av Dagbladet. Foto: NFIVis mer

Galskap og kjærlighet

Arve Moens «Døden er et kjærtegn» er Norges 17. beste krimroman.

«Alt står klarere for meg nå. Det lyder ikke lenger rart når jeg sier til meg selv at jeg elsker henne, men jeg angrer ikke.» Slik lyder de første setningene i Arve Moens roman «Døden er et kjærtegn», utgitt i 1948. Bilmekanikeren Erik Hauge sitter i en fengselscelle, arrestert for mordet på sin kone Sonja.

Han reflekterer over kjærlighet og hat, liv og død, lidenskap og undergang. I noen korte setninger innser han at forholdet til kvinnen han har drept er det mest verdifulle livet har gitt ham, samtidig som det er blitt fatalt for hans egen skjebne på jorda.

Mot avgrunnen
Deretter går Hauge løs på historien bak forbrytelsen. En dag rullet en elegant Lincoln inn på bilverkstedet der han jobbet. Bak rattet satt fruen til skipsreder Wraal, og da hun steg ut av bilen skimtet han «en slank silkelegg i sola under et lysegrått draktskjørt». Deretter lar ikke historien seg stoppe. De to trekkes mot hverandre med en styrke som ikke lar seg motstå. Forelskelse, erotiske krefter, en dragning som suger de to nærmere og nærmere avgrunnen.

Historien er knapt nok ny, men den er fortalt av en mester i sitt fag. Arve Moen, som ellers var jurist, kunstkjenner og kulturredaktør i Arbeiderbladet, skrev en såkalt one-shot, en enkeltroman som med åra er blitt en klassiker. Bokas rennomé ble ikke mindre etter at Edith Carlmar forvandlet den til film i 1949 – faktisk hennes debut. Filmen vakte enorm oppsikt og debatt, både for sine kvaliteter og for sitt dristige tema.

Hellig galskap
Arve Moen bygde boka på en rettssak han hadde vært borti som dommerfullmektig før krigen. Hans litterære inspirasjon var amerikansk, hardkokt litteratur, kanskje først og fremst James M. Cains roman «Postmannen ringer alltid to ganger», som ble utgitt av Sigurd Hoel i Gyldendals Gule Serie i 1935. En bok som ifølge Hoel handler om «den hellige sinnssykdom som kalles kjærlighet». Det samme kan man si om «Døden er et kjærtegn», en romantittel med en enestående aforistisk kraft, korthogd og tankevekkende. For hvis døden er et kjærtegn, hva er da livet?

Arve Moens intense fortelling får det usagte til å gnistre og gløde i leserens fantasi. Boka forteller hvorfor og hvordan drapet kunne skje, men kan samtidig ses som en kommentar både til kjønnsrollemønster og klasseskille. I teksten dukker stadig henvisninger til samfunnets urettferdighet opp: refleksjoner som at det er «vi», arbeiderne og funksjonærene, som holder rikfolkene «med både hus og bil og seilbåt». Men all urett og frustrasjon til tross. Erik Hauge venter på sin dom, men kan ikke la være å «sitte her og lengte etter henne og ønske at det var en himmel eller et helvete der vi kunne møtes igjen.»

Galskap og kjærlighet