Galskapen på Gaustad

Stort sett perspektivrike og kritiske artikler om et vanskelig emne.

BOK: I forordet til denne boka sier Thorvald Steen at den ikke intenderer å fortelle sykehusets historie. Den er ikke skrevet ennå, forklarer han og føyer til at han håper at artikkelsamlingen kan føre til at et slikt verk blir utarbeidet. Det er all grunn til å støtte Steens forhåpninger på dette punktet.

Stor mangel

Men det er grunn til å dvele litt ved denne mangelen. I virkeligheten er det en merkverdig kjensgjerning at det ikke fins en Gaustad sykehus\' historie, for det er ikke mange institusjoner i Norge som kan vise til en like lang og kontinuerlig virksomhet. Nå kunne det innvendes at grunnen til at det ikke fins noen sånn framstilling er at psykiaterne som har stått for virksomheten, har vært beskjedne og tilbakeholdne. De har ikke villet stikke seg fram i tide og utide og breie seg i offentligheten med historiebøker som alltid også er bautaer, i stedet har de viet all sin kraft til vitenskap og pasientene.

Skrev selv

Resonnementet er ikke helt riktig, for det er kommet ikke så rent få bøker og skrifter om sykehuset i åras løp. Alt i 1870 skrev den første direktøren en fyldig beretning om de 15 første åra, det fins en framstilling av personalforeningen fra 1913 til 1938, og ved 100-, 125-, 140- og nå ved 150-årsjubileet er det kommet bøker. (Også to NOU-er, om lobotomi og om gransking av påstander om uetisk forskning, er viktige kildeskrift til en framtidig historie.)Felles for de tre første jubileumsbøkene er at de er redigert av direktører ved Gaustad sykehus (Ørnulf Ødegård og Nils Retterstøl). Ønsket om offentlighet gjennom en historie har altså vært tydelig til stede, men psykiaterne har villet skrive den selv.

Taushetsplikt

Dette blir gjerne grunngitt på to måter. For det første at psykiatrien er så innfløkt at person som ikke er utdannet og har praktisert i faget ikke vil være kvalifisert. For det andre har hensynet til pasientene og taushetsplikten gjort at uvedkommende, personer uten helsefaglig bakgrunn, ikke kan slippes til. Til det første kan det innvendes at hvis deltakelse er en forutsetning for å skrive historie, er historieskrivning umulig. Skulle bare deltakerne fra Eidsvoll i 1814 kunne skrive historien om hvordan grunnloven ble til?

En kilde

Svaret er nei, men det er ikke bare nei, men nei også tvert om. Deltakeren er en kilde, det han eller hun produserer er et partsinnlegg, en øyenvitneskildring som sammen med mange andre pluss en masse annet utgjør materiale som historien må skrives ut fra. Det fins da også ypperlige historiske framstillinger av for eksempel hvordan atombomben ble lagd, skrevet av personer med helt alminnelige kunnskaper i fysikk. Det er ikke morsomt at det er sånn, men det er altså forskjell på å skape historie og å skrive historie. Den som insisterer på å gjøre begge deler, får før eller siden problemer med realitetssansen. For det andre er hensynet til taushetsplikten tvetydig. Det kan alltid stilles spørsmål ved hvem taushetsplikten i virkeligheten beskytter, pasient eller profesjon? Med rynket panne og bekymret blikk har psykiatrien heist taushetens blytunge forpliktelser rundt sin virksomhet. Slik har profesjonen skaffet seg et panser mot all kritikk. Men etter hvert har det blitt så tungt og klebet seg så tett til kroppen at psykiatrien har hatt mer enn nok med å holde seg oppreist. Bevegelse av betydning har vært utelukket. Steen skriver i sitt forord at han ble bedt om å redigere denne jubileumsboka av sykehusets ledelse. Nå er det ikke direktøren, men en tidligere maler, pleiemedhjelper og hovedverneombud ved Gaustad som må redigere jubileumsboka. La det ikke herske tvil om at det er den beste jubileumsboka som er kommet. Det kan heller ikke herske tvil om at han har forstått hvorfor han ble bedt om det.

Full åpenhet

I tråd med dette er han klar over at boka bare er en begynnelse på det som må komme. I sitt manende forord sier redaktøren: «Etter 150 år er det på tide å si det som det er (...) Ikke minst er det nødvendig med denne åpenheten og ydmykheten for å ha folkets tillit i framtida.» Man kunne frykte at det stakk noe instrumentelt under her, men heldigvis er ikke det tilfelle. Det er tydelig at han mener at selv om en ærlig fortalt Gaustads historie skulle føre til at folk mistet tillit, fins det likevel ikke noen annen vei videre enn full åpenhet. Mens vi venter på at Gaustad sykehus\' historie skal bli skrevet, kan man korte ventetida med artiklene i denne boka, som alle er leseverdige og som også får fram at dette ikke er noe lett område. Hver på sin måte roper artiklene etter den store og fullstendige historiske framstillingen. I en slik bok vil ikke som her det enkelte overgrep eller den enkelte behandlingsformen være det viktigste, men teoriene, menneskesynet og tankegangen bak og hvordan de har avløst hverandre. Er det tenkelig at et forlag kunne ta et sånt initiativ?