Galt om fiskekvoter og bankkrise

FISKEKVOTER: Omsettelige fiskekvoter er omstridte. Av og kan forsvaret for disse komme fra uventet hold, og antakelig utilsiktet. Tirsdag den 21. okt. leverer skribent Bente Åsjord et kraftfullt forsvar for omsettelige fiskekvoter. For hva er det vi får høre? At det er disse kvotene som har ført til den så velkjente bankkrisen på Island. Tydeligvis har disse fiskekvotene ført til en så lønnsom fiskerinæring at kvotenes verdi har kunnet brukes for å starte en omfattende bankvirksomhet i utlandet, alt fra Ålesund og over London til Shanghai.

Slik gjør man ikke uten en viss startkapital, selv om man etter hvert girer seg opp med lånte midler. Tenk om norsk fiskerinæring hadde vært like lønnsom? Hvor store verdier hadde man da ikke greid å realisere fra Lindesnes til Kirkenes? Nå tror jeg at fiskekvotenes betydning for bankkrisen er betydelig overdrevet, for å si det forsiktig. Dette kvoteregimet ble etablert i etapper alt fra 1984, og kvotene ble ikke varige før i 1990. De islandske banker begynte sin eventyrferd hovedsakelig etter år 2000, lenge etter at kvoteregimet var etablert.

Det mest overraskende med Åsjords artikkel er at hun tydeligvis ikke har skjønt hovedpoenget. Det skapes ingen verdier av overflødige fiskebåter og ditto mannskap. Derimot skapes det nye verdier av å bruke de pengene man måtte tjene på et maksimalt lønnsomt fiske til andre og bedre formål, og da fortrinnsvis slike som viser seg mer bærekraftig enn de islandske banker. De som nå har et forklaringsproblem er de som har hevdet at private aktører har bedre forstand til å bruke slike midler enn det offentlige, som jo kunne inndra dem ved en spesiell skatt på fiskekvoter eller fangst av fisk. Det sistnevnte har både jeg og andre anbefalt fra tid til annen at islendingene burde gjøre.