ENDRET POSISJON: NRK bør ta opp de kritikkverdige sidene ved Johan Galtungs virke når de inviterer ham i studio. Sist helg ble det bare koseprat. Foto: Morten Holm / Scanpix
ENDRET POSISJON: NRK bør ta opp de kritikkverdige sidene ved Johan Galtungs virke når de inviterer ham i studio. Sist helg ble det bare koseprat. Foto: Morten Holm / ScanpixVis mer

Johan Galtung hos NRK:

Galtung sprer farlige ideer, men NRK vil bare koseprate med ham

Videreformidlingen av antisemittisk stoff ble aldri nevnt da den omstridte fredsforskeren var gjest i Salongen

Kommentar

​Radiolyttere som satte på P2 til bakingen av pizzabunn eller ryddingen i boden sist lørdag, og som kanskje timet dette til sendetidspunktet for programmet Salongen, kunne få med seg en times koseprat med Johan Galtung, som ble kjent som fredsforsker for femti-seksti år siden. På slutten av samtalen stilte programleder Ragnhild Laukholm Sandvik spørsmål ved Galtungs status som «kontroversiell». Eller, hun spurte om det som ble anse for å interessere lytterne mest: «Blir du ikke lei deg?»

For den som skulle være interessert i grunnene til at Galtung er «kontroversiell», kunne det være relevant å nevne at han har videreformidlet antisemittistisk tankegods og skrevet innlegg med nynazistiske kilder som feilaktig hevder at verdens medier er kontrollert av jøder. Han har anbefalt sitt publikum å lese «Sions vise protokoller», det falske dokumentet om et planlagt jødisk verdensherredømme som var en del av grunnlaget for nazistenes jødeforfølgelser, og «tenke selv».

Bare noen dager før NRK-programmet ble sendt ville han ikke, etter spørsmål fra forfatter John Færseth, ta avstand fra stedet i sin egen bok der han skriver om «den sionistiske krigserklæringen mot Tyskland» før 2. verdenskrig — som altså i virkeligheten var en oppfordring til boikott av tyske varer etter at Hitler kom til makten, og ingen krigserklæring. Hvorvidt Galtung blir lei seg eller ikke, er kanskje ikke det mest presserende spørsmålet her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingenting av dette ble nevnt i Salongen. Det som ble nevnt, var at Galtung har vedblitt å snakke om «kortskaller» og «langskaller» som kategorier å dele mennesker inn i — et system som historisk har blitt brukt for å skille og rangere mennesker ut fra etnisitet eller rase. Programlederens spørsmål: «Skjønner du at jeg får ubehag inni meg?» Og: «Er det ikke gammeldags?».

Misforholdet mellom det Galtung har sagt og de milde ordene programlederne bruker er skrikende. Det er ikke bare «kontroversielt» å hevde at jødene har kontroll over nær sagt alle medier i verden, og problemet med skallemålingen er knapt at den er «gammeldags».Ytringsfriheten gjelder naturligvis også for Johan Galtung. Men ved å invitere ham inn i studio, som en person det skal være interessant for lytterne å høre på, gir NRK tyngde til en skikkelse som andre forskere forlengst har tatt avstand fra. Ved å gjøre dette, tar de på seg ansvaret for å være kritiske, for å få frem det Galtung faktisk har videreformidlet, ikke bare hans egen versjon av seg selv, som inkluderer tallrike flatterende anekdoter om fortrolige møter med statsledere og etterretningsfolk. Hvis ikke NRK var villige til å gjøre plysjmyke Salongen til en tøffere arena, burde de invitert Galtung til et annet program, eller ikke i det hele tatt. Løsningen de endte opp med, er svært kritikkverdig.

Avslørende, kritiske intervjuer er ikke nødvendigvis revolverintervjuer. Noe av det den amerikanske journalisten Katie Couric fikk til da hun intervjuet visepresidentkandidat Sarah Palin i 2008 var å stille relativt åpne spørsmål som fikk Palin til å snakke og snakke — og slik blottstille sin egen uvitenhet mer effektivt enn hva en mer pågående utspørrer antagelig ville kunnet gjøre. Det tilsynelatende trygge rommet med undrende og fascinerte tilhørere kan være det farligste av alt. Men for å fungere slik må intervjuet faktisk bevege seg inn i på de vanskelige områdene, ikke smyge seg høflig rundt dem. Da ender journalisten fort med å fremstå som faktisk undrende og fascinert.

Selv har Galtung bedyret at han beundrer mange trekk ved jødisk kultur. Han kan fremstå som irritert over at noe han selv oppfatter som et sidespor i det han sier, får så mye oppmerksomhet. Det han ikke synes å ta innover seg, er at det er grenser du ikke kan krysse uten at selve grensekryssingen blir hovedsaken, at det å bidra til å spre nynazistisk tankegods og gi det autoritet gjør at resten av ditt virke blir mindre vesentlig. Å erklære meningsfellesskap med den åpent antisemittistiske Erik Rudstrøm, som Galtung gjør, er en slik kryssing.

I Salongen sukket Galtung over at hans kritikere aldri forklarte skikkelig hva de kritiserte ham for, noe de vitterlig har gjort flere ganger. Han antydet også at de som var uenige med ham var ute etter å «ta Galtun», antagelig fordi de var misunnelige på hans store publikum. Mon dét.