|||PÅ SLUTTEN av sommerferien min i fjor, ble jeg ringt opp av det amerikanske finansdepartementet. Det ville forsikre Norge om at regjeringen i USA sikret Fanny Mae og Freddie Mac. Det var bekymret for at Statens pensjonsfond — Utland skulle selge seg ut av de to finansieringsselskapene som vaklet ved inngangen til finanskrisa. Da tenkte jeg at det nå gjelder å nyte de få feriedagene som er igjen. Det er uro i vente.

Nå er det ett år siden Lehman Brother kollapset og verden opplevde den kraftigste økonomiske nedgangen siden andre verdenskrig. Vi var midt i innspurten av budsjettet for 2009. Jeg hadde tenkt å legge fram det rød-grønne budsjettet med klar SV-profil, for så å gjøre det som er mest inspirerende — nemlig å reise rundt, treffe folk, besøke skoler og arbeidsplasser, og å få inspirasjon til det som skal være det store prosjektet de neste fire åra.

PLANENE MÅTTE bare droppes. I fanget fikk jeg ei krise som ingen i vår tid har sett maken til. Til budsjettkonferansen i august sto det klart for oss at budsjettet for 2009 måtte innrettes for å møte en mye svakere utvikling i verdensøkonomien enn vi til da hadde regnet med. Med Lehman kom utfordringen for kredittmarkedet. Vi jobbet døgnet rundt for å finne de riktige virkemidlene for å hindre at bankene stoppet helt opp. Dette ville gitt katastrofale følger for enkeltpersoner og ikke minst bedrifter og arbeidsplasser. Disse første, krevende ukene og månedene fikk meg til å sette pris på hvert år jeg har på baken, hver erfaring jeg har gjort meg — og mitt eget livsmotto: Jeg skal forlate denne verden «godt brukt», «ikke pent brukt».