ENDELIG PRISVINNER: Søndag fikk HBO-serien «Game of Thrones» sin aller første Emmy-pris for beste dramaserie - på femte forsøk. Foto: HBO

Game of Thrones
ENDELIG PRISVINNER: Søndag fikk HBO-serien «Game of Thrones» sin aller første Emmy-pris for beste dramaserie - på femte forsøk. Foto: HBO Game of ThronesVis mer

«Game of Thrones» ler med deg i det ene øyeblikket og av deg i det neste

Da drager ble stuereint.

Kommentar

Les også: Slik ble «Game of Thrones» verdens største tv-serie

Ja, vi skriver MYE om «Game of Thrones» i Dagbladet. Det har selvsagt å gjøre med de enorme seertallene, som igjen sørger for stor interesse for alt vi har å melde om serien, enten det handler om nakenscener eller spekulasjoner rundt når neste bok kommer, og hvorvidt Jon Snow virkelig er, ja, du vet... (Sa jeg spoiler alert?)

Men så er det også så enormt mye å si! Hvor ofte dukker det opp en fiksjonsfortelling som kan diskuteres på så mange forskjellige plan?

På den ene siden er det geek-o-rama: George R.R. Martins «A Song of Ice and Fire», bokserien som tv-serien bygger på, har fått sitt eget nettleksikon og uttallige forumer, der fansen resonnerer seg fram til hva det sitatet på side 456 i tredje bok egentlig betyr hvis du sammenligner med hva som skjer i åttende kapittel i bok nummer fem (tilfeldige anvisninger).

Hva betyr «l+r=j», eller skal det egentlig stå «l+r=j&m»? Og finnes svaret på hvordan det hele ender i britisk middelalderhistorie, eller i den norrøne myten om ragnarrok?

På den andre siden er særlig tv-serien en gavepakke alle som elsker walk and talk-scenene i «West Wing», det psykologiske maktspillet i «House of Cards» og de sammensatte karakterene i «The Wire». Her er mange flere monologer enn store slagscener, og de svært sitatvennlige samtalene om makt og moral lar seg lett oversette til moderne samfunnsdebatt. Derfor har serien fått mange fans i politikerkretser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Game of Thrones» er en fantasyserie for folk som vanligvis ikke er så glade i fantasy. Skreller du vekk alt det overnaturlige, endrer du fint lite av hovedhandlingen. Men på finurlig vis representerer dragene og zombiene et omvendt bilde av middelaldermenneskets overtro: De fleste innbyggerne i Westeros er nokså sekulære skeptikere som har sluttet å tro på eventyr og magi — men som må justere verdensbildet sitt i møte med de ildsprutende realitetene.

På samme måten må leserne og seerne stadig revurdere sitt syn på godt og ondt, helter og skurker. Her ingen djevel-figur á la «Ringenes Herre»-Sauron, og ingen Jesus-skikkelse som står klar til redde verden fra undergangen, slik sjangeren så ofte legger opp til.

Joda, fan-favorittene Jon Snow og Daenerys Targaryen har begge hatt en karakterutvikling Harry Potter kan se langt etter, og myten om Azor Ahai og «the prince that was promised» har fått fansen til å lete etter en utvalgt Messias-skikkelse også her. Men George R.R. Martin leker med konvensjonene: Når vi tror vi har funnet vinneren av spillet, får han strupen skåret over i neste scene.

Tilsynelatende er sjangerklisjeene lagt inn mer for å peke nese til fantasymalen, enn for å passe inn i den.

Serien spiller også på mange andre populærkulturelle sjangre, det være seg kiosklitteratur, såpeopera eller skrekkfilmer: Her er voldsom dramatikk, massevis av tragisk kjærlighet, sex og vold.

Det har skapt kontroverser, og noen av puppe-scenene framstår som et så lettvint frieri til det mest primitive i oss at det er komisk å se på. Men noen av dem som misliker sex- og voldtektsscenene, blir værende på grunn av alle de interessante kvinnerollene.

«Game of Thrones» er en serie som kan fråtse i kjente virkemidler fra populærkulturen i det ene øyeblikket, for så å parodiere dem i det neste.

Slik frir den til seere både i øst og vest og nord og sør på en gang, som en Petyr Baelish i jakten på jerntronen.