SPEKULATIVT: «Game of Thrones’» mange kvaliteter til tross, serien har også i sine tidligere sesonger både bevisst og ubevisst hatt en spekulativ tilnærming til kjønn, vold og rase. Foto: HBO
SPEKULATIVT: «Game of Thrones’» mange kvaliteter til tross, serien har også i sine tidligere sesonger både bevisst og ubevisst hatt en spekulativ tilnærming til kjønn, vold og rase. Foto: HBOVis mer

Game of Thrones

«Game of Thrones»-skaperne er i ferd med å stikke fingeren inn USAs største åpne sår

Er deres neste serie tonedøv sørstatsidyllisering eller et ønske om å forstå?

I sommer annonserte HBO en ny serie som har vakt enorm harme i hjemlandet. Protestene utløste ikke bare kilometervis med kronikker, men også en egen emneknagg.

Og det uten at så mye som én side manus er skrevet.

Noe av oppmerksomheten skyldes at dette er det neste prosjektet D. B Weiss og David Benioff, skaperne av «Game of Thrones», skal i gang med når dragene pensjoneres neste år.

Men mest skyldes den at serien, kalt «Confederate» (som i «Confederate States of America», sørstatenes offisielle navn da de ville løsrive seg for 150 år siden), er et «hva hvis?»-scenario som tar for seg en alternativ virkelighet der sørstatene vant den amerikanske borgerkrigen, og slaveriet fortsatt eksisterer.

VINTEREN ER HER: En ny trailer på hele to minutter avslører en del av handlingen i den kommende sesongen av «Game of Thrones». Video: HBO Vis mer

Liberal intoleranse?

Protestene var flammende, med krav om umiddelbar kansellering, tross HBOs mange forsøk på brannslukking. Her kom Hollywood, med sin lange historikk for sørstatsidyllisering («Tatt av vinden», feks) og skulle lage nok en serie fra et hvitt, privilegert perspektiv om noe de aldri vil kunne forstå.

Gullguttene hadde akkurat stukket fingeren langt inn i USAs største åpne sår.

Sett her hjemmefra kjennes det kanskje nærliggende å avfeie #noconfederate-protestene som premature og emosjonelt begrunnet, nok et utslag av den såkalte «liberale intoleransen» som blant annet har fått universiteter til å avlyse «upassende» gjesteforelsere etter massivt press og tidvis regelrett sabotasje i den sosiale rettferdighetens navn. Kan vi ikke vente å se hvordan serien blir, før vi trekker rasismekortet? Det er jo bare en tv-serie, er det ikke?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krigen som ikke tok slutt

Men alt handler om ståsted. Som kritikere skrev: for mange er borgerkrigen fortsatt ikke over. Det rettslige etterspillet nazistene fikk i Nürnberg uteble for sørstatslederne, og myndighetenes botsgang likeså. Og i kjølvannet av slaveriets avvikling har hvert eneste, lille skritt mot like rettigheter vært en blodig, hundreårig motbakke.

Fortsatt er systemet rigget i disfavør minoriteter, godene skjevfordelt, og lovens lange arm er langt fra fargeblind. Nynazismen og rasismen er på frammarsj, herdet takket være en president som kvier seg for å fordømme dem. Hensikten med marsjen i Charlottesville, der hakekors og konføderasjonsflagg veivet om hverandre (Mississippi har fortsatt sistnevnte som del av sitt flagg), var å protestere fjerningen av en statue av sørstatsgeneralen Lee.

Ubehagelig kunst

Og i en perfekt verden er kunsten kanskje fri, men i virkeligheten er selv HBO, med all sin integritet, fortsatt prisgitt markedskreftene, og «GoT» har langt i fra hevet seg over spekulativ og tidvis klønete tilnærming til rase og lefling med misogyni og kvinnevold i seertallenes tjeneste.

Da blir harmen bak #noconfederate-kampanjen mer begripelig. Det som fortoner seg som et interessant tankeeksperiment i min privilegerte hverdag, er for andre opprivende virkelighet.

Men kunsten er iblant nødt til å være ubehagelig. Å skildre uhyrligheter er ikke det samme som å bifalle dem.

Dessuten: slike «hva hvis?»-fortellingers store styrke er å vise underliggende strukturer vi ikke er bevisst. Ikke fordi den alternative virkeligheten er så annerledes fra vår, men nettopp fordi den er så lik.

All annen urettferdighet til tross, det er fortsatt umulig og uredelig å felle moralsk dom over et kunstprodukt kun basert på en pressemelding, samme hvor klønete den er. Og det skal mye til før det å la moralsk konsensus trumfe kunstens frie rolle ikke er å starte en snøballrulling ned en glatt og grumsete løype.

Med en økt bevissthet på både kjønns- og raseproblematikk har de to siste sesongene av «GoT» langt på vei gjort bot for sine ungdommelige synder, og selv om det siste slaveriets etterkommere trenger er en ny Hollywood-serie om temaet, kan det være det er noen andre som trenger det, ikke minst for å møte seg selv i døra.

Noen som kanskje har fått langt mer enn de fortjener, men som det ikke har noen hensikt å utdefinere fra debatten likevel.

Noen som har et sterkt ønske, et ønske om noe de vet de aldri vil kunne gjøre fullt ut, men som likevel ingenting er mer egnet til å gjøre enn historiefortelling:

Å forstå.