Gaming på gutterommet

«Gamingkulturen har sin egen infrastruktur. På Internett er det tusenvis av servere hvor lag og spillere døgnet rundt møter hverandre til dyst.»

Han har nettopp fylt 16 og tilhører den absolutte verdenseliten. Mest kjent er han under et pseudonym, la oss her kalle ham for «Player». I slutten av juli ble det knepent tap i den store verdenscupfinalen i Dallas, men likevel dro laget hans inn over 100 000 kroner i pengepremier.

Det handler om «gaming». Dataspill på Internett eller LAN (Local Area Network). En blanding av subkultur og organisert kommersialisme som engasjerer millioner av ungdommer over hele verden. For de fleste en gutteromsgreie (ja, for dette er nesten bare en gutteverden). For noen få et levebrød. De beste lagene og spillerne tjener gode penger. Under sommerens store mesterskap i Texas var førstepremien på 25000 dollar.

Gamingkulturen har sin egen infrastruktur. På Internett er det tusenvis av servere hvor lag og spillere døgnet rundt møter hverandre til dyst. Andre ganger arrangeres konkurranser i lukkede nettverk. Kamper fra de største turneringene blir overført direkte. Nettmagasiner rapporterer om siste nytt innen «community». Filmer med stjernespillerne i aksjon legges ut. Rankinglister, taktikk og turneringer skaper heftige debatter. Sponsorer pumper inn betydelige beløp både til premier og driftsutgifter.

Samtidig er det noe grunnleggende anarkistisk over fenomenet. Nye lag kommer stadig til. Guttunger som aldri har møtt hverandre, blir over nettet enige om å starte «klaner». De trenger ingen voksenledere til å organisere verken trening eller kamper. Blir de gode nok, kan de håpe på å få seg en sponsor.

Som alle subkulturer har gaming også sitt eget språk. Gjennom kanaler på nettet kommuniserer spillerne daglig. Formen er kjapp og direkte. Akronymer er hyppig brukt. De internasjonale nettstedene tillater bare engelsk. Nye lånord fra engelsk glir fort inn. Overraskende nok er det klare regler for anstendig språkbruk. Uanstendige eller sjikanerende innlegg blir raskt fjernet fra de offisielle nettsidene.

Gaming kan ofte være blodige saker. Det mest populære av alle spill kalles Counter-Strike. CS spilles av to lag på fem. Terrorister og antiterrorister står mot hverandre. Med granater, brannbomber, pistoler, kniver og rifler gjelder det å eliminere så mange motstandere som mulig.

En god CS- spiller kan sammenlignes med en fotballspiller eller sjakkspiller. Først og fremst må han beherske en del grunnleggende ferdigheter som hurtighet og treffsikkerhet. I tillegg må han kunne gjøre det uventede. Superspilleren er kreativ og kan lese motstanderens trekk på forhånd. Men kanskje viktigst av alt er lagets evne til samarbeid. Taktikken må samordnes, spillerne må jobbe for hverandre.

Skal man bli god i CS, må man derfor trene masse. Det er ikke uvanlig med fire- fem timer hver dag. Ofte går «praccingen» inn i de sene nattetimer.

Ikke rart at foreldre er bekymret. På mange måter er CS akkurat så voldelig som de frykter. Spillingen til langt på natt forplanter seg gjerne til neste skoledag. Det blir så som så med lekser. Gaming kanskje mer enn noe annet har skylden for det store frafallet av ungdom fra idretten. Svært mange gamere er gutter mellom 13 og 17 år som tidligere spilte fotball.

Gamerne klager på sin side over at de ikke blir tatt seriøst. Selv er jeg en av dem som med stor skepsis har sett min egen tenåring bli trukket inn i denne subkulturen. Som far til «Player» har jeg vel som de fleste foreldre reagert negativt på dataspillbesettelsen. Jeg har konsekvent latt være å sette meg nærmere inn i hva denne kulturen faktisk er. I stedet har det vært konflikter om manglende fysisk aktivitet, sene nattetimer og dårlig innsats på skolen. I tillegg har spillets voldelige karakter provosert meg.

Stor var derfor overraskelsen jeg fikk i sommer. Da «Player» og den svenske klanen hans reiste på sponsors regning til USA, var jeg tvunget til å følge litt mer med. Jeg logget meg inn på de ulike CS- nettstedene. Jeg ble fullstendig hekta! Det jeg trodde var useriøs og umoden gutteromslek, viste seg å være en kombinasjon av velorganiserte arrangementer og ungdommelig entusiasme. Tenåringer som ikke orker skolen, hamret løs på tastaturene og kommuniserte på engelsk med likesinnede over hele verden. Temperaturen rundt kampene var minst like høy som under for fotball-VM. Jeg ble sittende oppe hele natten når turneringen gikk. Jeg fulgte ettersnakket og kommentarene fra fans over hele verden. Til min store forundring oppdaget jeg at «Player» ikke bare spilte på et av verdens beste lag. Han ble stadig omtalt som en av verdens aller beste enkeltspillere. De amerikanske profflagene ble knust av tre svenske klaner (med flere norske spillere) som til sammen tok de tre øverste plassene i mesterskapet.

Gutterommet har altså skapt en verdensstjerne. Motstrebende kjenner jeg en viss stolthet. Det er likevel noe med denne subkulturen jeg ikke kan tåle. Spillets blodighet. Tiden det stjeler fra andre viktigere ting. På den annen side, «Player»s vei til toppen i CS er helt hans egen fortjeneste. Det har krevd sosiale ferdigheter og samarbeid med ungdom fra andre land. Kreativitet og evnen til å se løsninger der andre ikke ser dem, har blitt stimulert. Han har utviklet kommunikativ kompetanse gjennom genuine kommunikasjonssituasjoner og på et fremmedspråk. Jeg har heller ikke registrert noen påfallende voldelige tendenser. Det virker som om elimineringen av motstanderne foregår på et estetisk nivå. At det tydelig er en forskjell på dataspillet og virkeligheten.

Et av gamernes ønsker er å bli anerkjent som idrettsutøvere på lik linje med andre. De snakker om å få delta i de olympiske leker. Og hvorfor ikke? De trener mer enn de fleste andre idrettsmenn. I de olympiske leker er det også vanlig å eliminere konkurrenter. Både boksing og fekting handler om å ta ut en motstander, enten med slag eller våpen.

Under sommerens CS-mesterskap i Dallas hadde CNN en reportasje der de nettopp stilte spørsmål om gaming kunne sammenlignes med idrett. Nyhetsoppleseren presenterte saken med et smil om munnen, før hun satte over til Dallas. Det ble et tankevekkende innslag. Jubelen fra de mange tusen tilskuerne som fulgte kampene på storskjerm, intervjuene med de beste spillerne og kommentarene fra arrangørene og sponsorene var overveldende. Konklusjonen var vel at mesterskapsdeltakerne ikke står noe tilbake for toppidrettsmenn når det gjelder trening, forberedelser og innsats.

Foreløpig er det nok en lang vei fram før gaming blir helt stuereint. Jeg tror både foreldre, skole og politikere ennå en stund vil grøsse på ryggen når de snakker om det de tror de vet om dataspill. En trøst får være at gaming i hvert fall holder ungdommen unna tv-en.

<B>DATASPILL: «Gaming» er dataspill på nettet som spilles av millioner av ungdom over hele verden. Denne konkurransen i Paris i fjor samlet over 600 deltakere.