Gamle- gutta

DET ER TRE DEBATTER som har preget norsk musikkoffentlighet det siste året. I fjor sommer kjeklet tidligere Beat-redaktør Tom Skjeklesæther (m/venner) og Lava-bassist Rolf Graf (m/venner) om hvem som egentlig har rett til å like 70-tallets populistiske og vestkystmyke softrock. I september begynte NRKs «Norsk rocks historie», og plutselig var halve Musikk-Norge i harnisk over å ha blitt utelatt. De glemte heltene kranglet så skjeggbusta føyk. I høst, vinter og vår har debatten om rockmuseet nådd nye høyder. Det er blitt en diskusjon som etter hvert handler mindre om hvor det er hensiktsmessig å legge et museum, og mer om hvilken by som egentlig har rett til å kalle seg Norges rockhovedstad.

DE TRE DEBATTENE har klare likhetstrekk. Norsk musikkoffentlighet domineres av gamle gubber som er mer opptatt av å mimre over sin ungdoms musikkvår, enn å følge med på hva som skjer her og nå. Miljøet er like fraksjonistisk som Midtøsten. Det skal ikke mer til enn ordet softrock, før tretti år gamle personkonflikter blusser opp igjen. Ingenting er som en offentlig musikkdebatt hvor man kan rakke ned på en ekskompis. Gamle gutter glemmer aldri.

DET ER SELVFØLGELIG bra at det koker i Musikk-Norge. For oss under førti begynner derimot disse debattene å likne surnet kaffeoppkok. Hvor retro-orientert kan egentlig norsk musikkoffentlighet være? Hvor lenge skal man debattere om band hvis musikk det er umulig å oppdrive i platebutikkene, før man totalt mister interessen? Det hjelper heller ikke at Akersgatas gamle menn omfavner retro-debattene. Selvfølgelig husker 40 pluss -generasjonen Cool Cats!

MEN HVOR ER det blitt av her og nå -debattene? 2004 var et jubelår for norsk musikk og de siste månedene har norske artister dominert salgslistene. Det yrer i Musikk-Norge. Derfor er det latterlig at et musikkliv i så stor vekst, domineres av diskusjoner om gode gamle dager. Musikkhistorien er viktig, men her og nå er det faktisk samtida som gjelder.