TIDLIG KRØKES: Jeremy Corbyn sammenlikner politikk med fotball og velgere med supportere. Her trener han fremtidens velgere på Hackney Marshes i London under valgkampen tidligere i vår. FOTO: REUTERS/John Stillwell
TIDLIG KRØKES: Jeremy Corbyn sammenlikner politikk med fotball og velgere med supportere. Her trener han fremtidens velgere på Hackney Marshes i London under valgkampen tidligere i vår. FOTO: REUTERS/John StillwellVis mer

En ny politisk orden

Gamle gubber rocker politikken

Blodfans er mer verdt enn et velsmurt partiapparat, har Corbyn og Sanders oppdaget.

Kommentar

Da Jeremy Corbyn dagen derpå kom ut fra hjemmet sitt i Islington i Nord-London, nabolaget til hans elskede Arsenal, ble han møtt av elleville supportere som sang fotballsanger med hes røst etter en natts feiring. Du skulle tro han hadde slått de konservative ut av cupen, og det var nettopp en smak av cupdrama over det britiske valget for en drøy uke siden. Det litt rufsete laget alle hadde avskrevet som sjanseløs, hadde tidvis rundspilt elitespillerne som trodde at alt de trengte å gjøre for å vinne var å møte opp på valgdagen.

Jeg må innrømme at jeg ikke er helt på hjemmebane blant fotballmetaforer, men parallellen er ikke søkt. Corbyn selv liker å snakke om både fotball og supportere når han skal forklare hvordan han tenker om politikk og mobilisering. Under valget ble en T-skjorte med Corbyns navn over den ikoniske Nike-logoen, en bestselger; skapt av fans, ikke partiet.

Corbyn er så besnæret av parallellen at det første han ville gjort om han ble statsminister, var å invitere Angela Merkel på Arsenal-kamp. Han sier han beundrer den tyske klubbkulturen som i større grad er medlemsdrevet, ikke toppstyrt av fremmede oljemilliardærer og oligarker.

Skjønner? Du trenger ikke doktorgrad fra Oxford for å se hvor han vil hen.

Hans amerikanske fetter, Bernie Sanders, kan varte opp med en liknende sportsmetafor. Brooklyn-sønnens favorittlag da han vokste opp var selvfølgelig Dodgers, og han var sønderknust da det legendariske baseballaget flyttet til Los Angeles i 1958. Venner av ham påstår at det formet hans politiske syn på eierskap, tilhørighet og samhold. Det er i hvert fall en god historie.

Slektskapet mellom Corbyn og Sanders er slående og derfor trekkes det kanskje for langt. Selv om de er to gamle backbenchere som utfordrer den politiske eliten fra venstresida, er det også klare politiske skiller, som det er mellom britisk og amerikansk politikk.

Men oppslutningen rundt dem, har påfallende likhetstrekk som tradisjonelle politikere og partier gjør dumt i å ignorere. Begge har klart å omvende troløse unge velgere, som sjelden stemmer, til svorne blodfans som står på dag og natt for sin mann. De to appellerer til bredere lag, ellers hadde de knapt hatt en sjanse, men den energien unge og nye velgere tar med seg, er smittende og avgjørende. Vi så det også under Obamas «Hope»-kampanje i 2008, hvor han vokste fra novise til politisk superstjerne på rekordtid.

Velgerne har til og med fått klengenavn, akkurat som klubbsupportere; de er Bernie Bros og Corbynistas.

Det er en dyd av nødvendighet for outsidere og backbenchere å organisere seg på andre måter når de skal utfordre partiledelsen, men den flate organisasjonen er samtidig en viktig del av appellen. Det er et lavterskeltilbud til folk som av ulike grunner har mistet troen på demokratiet, og som får en kanal til å lufte sin frustrasjon og bli hørt. Både Corbyn og Sanders holder svære folkemøter som kan minne om rene popkonserter i form og innhold. Fans som kommer for å høre kandidatens «greatest hits» går aldri skuffet hjem.

Stadionpolitikkens mester i nyere tid er Donald Trump, som klarte å snakke seg helt inn i Det hvite hus. Enkelte vil protestere høylytt over at han har noe som helst å gjøre med Corbyn og Sanders. Det gjør de ikke selv. Trump-bevegelsen stammer fra de samme røttene; det samme sinne mot eliten og de etablerte, mot ulikhet og korrupsjon. De deler skepsisen til globalisering, frihandel og innvandring. Om Corbyn og Sanders er hylende uenig med Trump, forstår de velgerne hans og vil gjerne få dem over til seg.

Det er ikke tilfeldig at disse tre politikerne har fått gjennomslag i Storbritannia og USA, Thatcher og Reagans hjemland. Landene ligger på toppen av Gini-indeksen som viser økonomiske forskjeller. Kommentatoren Edward Luce skrev i Financial Times forleden; dette er to land som hyller meritokratiet samtidig som de har liten økonomisk og sosial mobilitet. Begge forakter folk uten utdannelse; de samme som stemte Trump inn i Det hvite hus og Storbritannia ut av EU. Det er på tide å våkne opp til en ny politisk orden, mener han, og viser som så mange til Norden som forbilde.

I et land hvor Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum blir beskyldt for å være populist, kan nok de etablerte partiene sove trygt. Listhaugianere i sosiale medier er det nærmeste vi kommer supporterkulturen i politikken. Imens må venstresida ta til takke med amerikanske og britiske idoler. Når skal den selv fremskaffe en popstjerne på høyde med det beste fra utlandet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook