Gamle Hardanger i blomstrende språkdrakt

Solid bygdeskildring fra 1800-tallet som løftes opp av et arkaiserende, dialektbasert nynorsk.

Med «Blånane» har Torunn Ystaas avsluttet sin romantrilogi fra Hardanger midtveis på 1800-tallet. Som bygdeskildringer er bøkene solid fortellerkunst med god, gammel nyrealistisk observans. Personene trer, bevare mine ord, levende og troverdig fram for oss: soknepresten Parelius og kona hans Hannah Frøydis, prestens håndgangne mann Peder, kona Birta og svigerfaren Elling, prestens store kjærlighet, tjenestejenta Karina, og frukten av den forbudte kjærligheten deres, Berge, som vokser opp i den tro at det er Peder som er far hans.

Forfatteren har gjort klokt i å holde antallet personer nede på et rimelig nivå. Mer eller mindre viktige bipersoner er det selvsagt en god del av, folk fikk jo godt med unger den gang, og især gjør Peder og Birta sitt for å oppfylle Skriftens ord, mens paret i prestegården til sin store sorg forblir barnløse.

Ystaas holder seg til noen få og distinkte konflikter og spenningsmomenter: Presten som står mot resten av bygdefolket i synet på om gammelkirka skal rives. Spenningene mellom ham og kona. Sykdommen som Peder pådrar seg, og omsorgen som kona og barna viser ham. Elling, som ikke finner seg til rette i den nye tid. Den driftige Karinas kamp for å holde ryggen rak og skamfølelsen i age selv mens hun får den ene lausungen etter den andre. Hemmeligheten omkring Berges opphav og forholdet til mannen han tror er faren.

Ystaas havner ikke på viddene. Som forfattere av historiske romaner gjerne gjør, skildrer hun en såkalt brytningstid. Nye tanker om alt fra salmesang til forsorgsvesen, fra matstell til skoleordninger skaper uro. Amerika lokker i det fjerne og bidrar sterkt til oppbruddstendensene. Forfatteren griper fatt i det meste. Tilløp til sentimentalitet i sterkt følelsesladede scener kveles i fødselen og får aldri ta overhånd.

Men det er framfor alt det blomstrende språket som hever bøkene over den gjennomsnittlige historiske bygdeskildring - et arkaiserende, dialektbasert nynorsk som, lik en tidsmaskin, frakter oss tilbake i tida, og dertil en gjennomført replikkrealisme som må antas å sende frydefulle ilinger nedover ryggen på enhver harding. Vi andre kan til tider ha problemer med å følge med i svingene, men det går ikke mange sidene før vi har dialekten i blodet. Stedvis setter Ystaas så til de grader språket på spissen at det nærmer seg karikaturen, men det er i og for seg en del av sjarmen.

Har vi lest oss mett på skildringer av 68-generasjonens trasige familieliv, er «Fedrane» et godt bud. Om noen skulle sveve i den villfarelse at det bare var fryd og gammen før folk tok til å skille seg og sende avkommet i institusjon, kan man bare ta fatt på Ystaas' trilogi, så kommer man hurtig på bedre tanker.