ER MER BEDRE? «Det er ikke alltid slik at mer behandling er det beste alternativet, da risikoen for komplikasjoner og død er mangedoblet hos de aller eldste pasientene sammenliknet med yngre», skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Jørn H. Moen
ER MER BEDRE? «Det er ikke alltid slik at mer behandling er det beste alternativet, da risikoen for komplikasjoner og død er mangedoblet hos de aller eldste pasientene sammenliknet med yngre», skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Jørn H. MoenVis mer

Gamle kreftpasienter, nye utfordringer

Det økte antallet kreftpasienter på 80 år og eldre som vil «treffe helsevesenet» de neste 20-30 åra vil kreve både nytenkning og ressurser.

Les i papirutgaven om krefteksplosjonen og faresignalene man må se etter.

Årlig diagnostiseres rundt 6600 pasienter over 80 år med kreft. Dette er en tredobling fra 1980. Frem mot 2050 forventer vi at antall kreftpasienter i denne aldersgruppen ytterligere vil fordobles. Dette skaper store utfordringer for kreftdiagnostikk, behandling og oppfølging. Disse utfordringene vil ha betydelige implikasjoner for økonomiske og politiske prioriteringer for medisinsk så vel som omsorgsmessig ivaretakelse.

Bare i begrenset omfang er det gitt retningslinjer for behandling av de aller eldste kreftpasientene, og da i hovedsak i form av hvilke behandlingstilbud som ikke skal iverksettes på grunn av pasientens høye alder.

De fleste studiene som danner bakgrunnen for «best practice» velger ikke å inkludere pasienter eldre enn 75 år, fordi den eldre pasientgruppen ofte har et mangfoldig sykdomsbilde. I gjennomsnitt har eldre personer som diagnostiseres med kreft fire andre alvorlige sykdommer som er forventet å prege deres liv og dermed også forhold knyttet til det å være en kreftpasient. Det er vanskelig å planlegge en stor og omfattende operasjon dersom pasienten har en hjertesykdom som gjør at både anestesi og blødninger kan utgjøre en risiko for et vellykket resultat. Likeledes kan en stråle- og kjemoterapibehandling gi store og uønskete bivirkninger hos eldre og også påvirke øvrig medisinbruk og virkninger.

Disse kompliserende forhold bidrar til at det blir mange skjønnsmessige avgjørelser som ofte vil ha en kortvarighet gyldighet. Samtidig vil disse lett påvirkes av den enkelte leges holdninger, samt pasienters og pårørendes «ståpåvilje» og -evne. Avgjørelsene kan også avhenge av bosted og sykehus.

Dette gjør at noen pasienter vil få dyr og tidskrevende behandling med svært begrenset effekt, mens andre igjen løper en risiko for å ikke dra nytte av behandlingstiltak som er relativt rimelige og livsforlengende eller livskvalitetsforbedrende.

Den eldste kreftpasienten i Norge i 2009 var 106 år gammel. Det er stor spredning i allmenn- og helsetilstanden blant dagens innbyggere over 80 år. Hvorvidt sykeligheten i denne gruppen vil holde seg konstant, øke eller minske i tiden som kommer, vites ikke. Det som er sikkert, er at pasienter over 80 år krever ressurser i behandlingssammenheng. De trenger for eksempel i snitt dobbelt så mange liggedøgn på sykehus som yngre pasienter. Uten mer forskning på forhold knyttet til de eldste kreftpasientene, vil det være ressursmessig vanskelig å skape gode behandlings- og omsorgstilbud uten at det går på bekostning av andre grupper eller tilbud. En særlig utfordrende pasientgruppe vil, i så måte, være den gruppen eldre som greier seg marginalt hjemme med et hjelpetilbud før en kreftdiagnose, men som i etterkant kan antas å ville være avhengig av mye hjelp og tett oppfølging, kanskje i institusjon.

Overlevelsen etter kreft øker i dag. Selv om den øker noe mer blant yngre pasienter, er den også stigende blant de aller eldste. De siste 15-20 åra har den gjennomsnittlige levetida for kreftpasienter 80 år og eldre økt med rundt 40 prosent. Dette høres mye ut, men i faktisk levetid er dette bare en økning fra 1.4 år til 2.0 år. Dette skyldes at mange av de eldste dør med sin kreft og ikke nødvendigvis av den, siden de også har mange andre alvorlige sykdommer av betydningen for livslengden og livskvaliteten.

I Norge i dag lever rundt 47 000 personer i alderen 80 til 111 år med en «krefthistorie». Det er stor variasjon i antall og alvorlighetsgrad av plager knyttet til sykdom og/eller behandling i denne gruppen, men de krever helt klart et annet oppfølgingstilbud enn pasienter i aldersgruppen 50-70 år. Likevel er forskning på dette området lite prioritert.

En ekstra stor utfordring i årene som kommer, vil være andelen eldre kreftpasienter med demens. Disse vil ha store utfordringer knyttet til stell av for eksempel stomi ved utlagt tarm etter kreft i fordøyelsessystemet og kateterisering ved kreft i nyre- eller blæresystemet. Antallet eldre i Norge med demens forventes å øke til det dobbelte de nærmeste 30-40 åra. Mens om lag en femtedel av personer 80-84 år har demens, er dette tilfellet for over 40 prosent i gruppen 90 år og eldre. Dette betyr at opp mot en tredjedel, eller nær 5000 av personene som får en ny kreftdiagnose, også vil være rammet av demens. Hvordan dette eventuelt skal håndteres, onkologisk så vel som pleie- og omsorgsmessig, er langt fra opplagt.

Det økte antallet kreftpasienter på 80 år og eldre som vil «treffe helsevesenet» de neste 20-30 åra vil kreve både nytenkning og relativt store ressurser. Det er et klart behov for mer forskning samt systematisk gjennomgang av behandlings- og omsorgsrutiner på alle nivåer i helsevesenet for å sikre det mest optimale utfallet, både for å bedre overlevelsen og for å tilrettelegge for en så god livskvalitet som mulig. Det er ikke alltid slik at mer behandling er det beste alternativet, da risikoen for komplikasjoner og død er mangedoblet hos de aller eldste pasientene sammenliknet med yngre.

Vi trenger også å vite mer om hvilken kunnskap befolkningen har om disse problemene og ikke minst hvilke forventninger folk har. Videre vil det være en forutsetning for en god debatt at det leveres grundige økonomiske premisser som en forutsetning for en skikkelig debatt om emnet. Helsepersonell må også presentere de utfordringer de allerede i dag kjenner til og komme med mulige forslag til løsninger. Statsråden har ansvaret, men hvem tar utfordringen med å hjelpe ham?

Følg oss på Twitter