Skjev kjønnsfordeling: Fordelingen av ordførere er 22 kvinner/78 menn. Jeg tror neppe bildet vil endre seg veldig for neste periode, skriver Janneke van der Ros. Foto: Gro Vasbotten.
Skjev kjønnsfordeling: Fordelingen av ordførere er 22 kvinner/78 menn. Jeg tror neppe bildet vil endre seg veldig for neste periode, skriver Janneke van der Ros. Foto: Gro Vasbotten.Vis mer

Gamle menn er vonde å vende

I praksis bryter nesten hvert tredje kommunale utvalg kvoteringsloven.

Meninger

Det er to størrelser det er viktig å rette oppmerksomheten mot i det forestående valget: 1) kjønnsbalanse, det vil si fordelingen av kvinner og menn blant medlemmene i kommunestyrene, og 2) det jeg har kalt kjønnsmaktbalanse: kvinners og menns andeler blant de med ledende verv som ordfører, varaordfører, komitéledere, gruppeførere, og eventuelt saksordførere.

Det gjelder ikke bare å være med i kommunestyre. Å få del i verv er vel så viktig. Og fra tidligere undersøkelser vet vi at det er ganske mye ubalanse: både når det gjelder kvinnerepresentasjon og maktposisjoner til kvinner - også i partier som prediker likestilling og rettferdig fordeling blant kvinner og menn. Ofte synes nominasjonskomiteene at det er «tryggest» med en mann på førsteplass på lista, og helst en med lang erfaring fra lokalpolitikken - det har mange menn.
 
Etter forrige kommunestyrevalg, i 2011, ble gjennomsnittsfordelingen 38 kvinner/62 menn blant kommunestyremedlemmene - noe under den «40 prosent av hvert kjønn»-regelen som gjelder i norsk kjønnskvoteringspolitikk. Men det varierer sterkt mellom kommunene: I noen kommuner utgjør kvinner godt over halvparten av kommunestyremedlemmene, og i andre kommuner rekker kvinner så vidt å fylle en femtedel i kommunestyresalen. Faktisk har 72 kommuner (av 429) under 30 prosent kvinner i kommunestyrene: Med så dårlig representasjon blir deres stemmer neppe hørt noe særlig. Vi må huske at de få kvinnene som da er i kommunestyre, er spredt over mange partilag; det er lite lovende med tanke på formålet med representasjon: å få frem et mangfold av synspunkter. Så skal verv og maktposisjoner fordeles blant de valgte kvinner og menn, den såkalte kjønnsmaktfordeling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helst skal fordelingen av verv blant kvinner og menn være rettferdig også. Det å ha verv innebærer å kunne utøve makt, større makt enn et vanlig kommunestyremedlem. Her er kjønnsskjevhetene mer betydelige enn representasjonen i 2011: Fordelingen av ordførere er 22 kvinner/78 menn. Fordelingen av varaordførere - den sedvanlige nummer to - ga et noe mindre skjevt utfall: 35 kvinner/65 menn. Jeg tror neppe bildet vil endre seg veldig for neste periode.

La meg ta en titt på en kommune nær meg for å eksemplifisere, nemlig Lillehammer 2011-2015: Lillehammer kommunestyre har 47 medlemmer, hvorav 29 er menn. Altså en 62/38-fordeling i menns favør. De 18 kvinnene fordeler seg over seks partilag. Ap har ni kvinner av 19 medlemmer (47 prosent). Høyres ti medlemmer har en 70/30-fordeling. Venstres fem består av to kvinner og tre menn, en ideell 40/60-fordeling (i menns favør, ja). Rødt sin gruppe består av en kvinne og en mann, i Frp er én kvinne blant de tre representantene, og KrFs gruppe utgjøres av to kvinner. SV, Uavhengige og MDG har én mann hver i kommunestyret, og Sp er representert ved to menn: disse fire (små) partigruppene er uten kvinner.

Kjønnsmaktbalansen i Lillehammer er slik at fire av de 17 posisjoner/verv (som ordfører, varaordfører, ledere og nestledere for hovedutvalg og planutvalg og gruppeførere (der partiet har flere enn én representant)) går til kvinner. Rask hoderegning gir 24 prosent kvinner, og 76 prosent menn med makt - altså en betydelig kjønnsmaktubalanse. Blir det store endringer etter valget i 2015?
Lillehammer 2015-2019 - bedre kjønnsmaktbalanse?

Valglistene, eller stemmeseddelen, angir partienes prioriteringer av partigruppens sammensetning med tanke på kjønn, alder, geografi, yrke, etnisitet og så videre, og gir en pekepinn på hvordan kjønnsbalansen og kjønnsmaktbalansen kan forventes å bli for en ny periode. Seks av de ni partivalglistene i Lillehammer har en mann på førsteplass; Høyre, det nest største partiet, prioriterer sågar to menn først, som presenteres som ordførerkandidat og gruppeleder. Da er sju posisjoner som gruppeledere til menn i boks. KrF og Frp har, uvanlig for disse partiene, to kvinner hver som topper listene - begge disse er dessuten forhåndskumulerte og dermed sikret plass i kommunestyret. Da blir det i hvert fall to kvinner som gruppeledere.

Forhandlingene om varaordførervervet og om fordeling av utvalgsledere og -nestledere avhenger av partienes innbyrdes styrke, og påvirkes av velgernes kandidatpreferanser og rettingspraksiser. Kjønnsbalanse i fordelingen av makt er neppe hovedfokus i disse forhandlingene, ei heller i velgernes rettinger. Så det spørs om det blir noe særlig annerledes.

Menn liker å holde på makta, mener de som forfekter en «kjønnsmakt»-forklaring. Disse forskerne peker på at mannsdominans i partienes rekrutteringsinstanser fører til skjevheter i rekrutteringspraksiser: Vi mennesker tenderer mot å velge folk som ligner oss. Det er trygt, så menn rekrutterer menn, og hvite, gifte, middelaldrende, middelklassemenn velger nettopp: hvite, gifte, middelaldrende, middelklassemenn. Gamle menn er vonde å vende.

Andre hevder at det nok vil gå seg til - kvinnene kom seinere inn i politikken. Det er bare litt etterslep, bedyrer optimistene. Nåvel: Stemme- og valgbarhetsrett til kommunevalget ble innført i 1901, og utvidet til alle voksne i 1910. Det er da er lenge siden! Og fra 1970 av har kvinners lokalpolitiske deltakelse tatt seg kraftig opp. Det ordner seg ikke av seg selv, og Stortinget innførte kjønnskvotering med virkning fra valget i 1995 (20 år og fem kommunevalg siden!), for å sikre jevnere kjønnsfordelinger (les: flere kvinner) i kommunale utvalg og i formannskap. Men i praksis bryter nesten hvert tredje utvalg med loven; også Lillehammer formannskap med en 38/62-fordeling.

Kanskje er det så enkelt (og vanskelig) som at folk er trøtte på kjønnslikestilling? Dette har det vært gnålt om siden likestillingsloven kom i 1978. Er det ikke greit nå? Det er metthetsforklaringen: Vi tror vi har fått nok kvinner, og er lei likestillingsmaset: den jevne velgeren, kjønnsforskeren, politikerne. Nå får likestillingskampen ha fokus på å få andre grupper med i politikken: ungdom, innvandrere, funksjonsnedsatte.

Pssst: Disse gruppene består av kvinner og menn de også. Jeg bare nevner det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook