Gamle og grå

Samtidig som Dagbladet i dag presenterer det vi mener er årets beste plater, går krangelen for fullt i Musikk-Norge: Har platebransjen lagt seg ned for å dø? Har de gitt opp å satse på debutanter og unge artister – det er jo bare å fyre for kråkene i disse nedlastingstider? Og hvor mye voksenpop kan et gjennomsnittsmenneske tåle?

Ikke overraskende er det et voldsomt sprik i virkelighetsoppfatning mellom erfarne musikksynsere som P3s musikksjef Håkon Moslet og Farojournalens redaktør Asbjørn Slettemark, budbringere for dødsbudskapet i denne sammenheng, og ditto erfarne bransjeaktører som direktørene i de fire største plateselskapene. Tre debutanter blant disse fire i 2007 er minst fem for lite, og beskyldningene fra Moslet og Slettemark er da også møtt med en kombinasjon av mild selvkritikk, dårlig samvittighet og litt god gammeldags skyttergravstaktikk. Å skyve dumme medier og Lene Alexandra foran seg, samt å flytte fokus over på semantikken til ordet nysignering, slik Universal-direktør Petter Singsaas gjør i Dagbladet i dag, vitner i hvert fall om en herlig angrepsvilje fra et selskap som, i savnet over å ikke ha Idol i porteføljen, har knyttet seg tett opp til voksenkonkurransen «Lyden av lørdag» i stedet. Bransjeselvgodheten var altså ikke død.

Dagbladets kåring av årets 20 beste norske plater understreker at plateåret 2007 her hjemme har vært usedvanlig fattig på nye talenter – i hvert fall som smeller til i første forsøk.

Det som bekrefter inntrykket av et håpløst år for artistspeiding og talentutvikling i Norge, er at Susanne Sundfør, som opplevde – og overlevde – en voldsom Bylarm-hype, er den eneste ordentlige debutanten på hele lista, nede på 17. plass. Diskjokke er albumdebutant, men har vært et husvarmt navn i klubbmusikkmiljøet i lengre tid. «Nye» navn som Superfamily, The Lionheart Brothers og førjulshypen Madcon har opplevd ulike nivåer av kommersielt eller oppmerksomhetsmessig gjennombrudd, men alle har gitt ut album tidligere. Ungdomskulen er i likhet med My Midnight Creeps et band tuftet på folk som har vært ute en albumnatt før.

På vår Topp 10-liste kommer halvparten av platene fra de store selskapene, og ytterligere to er distribuert av Universals indiekanal Sonet. Samtidig har den lille kvalitetslabelen Rune Grammofon to plater inne på lista, vinneren Shining og veteranene Supersilent – like mange som gigantene Sony-BMG og EMI.

Årsbestekåringene er også en selvangivelsesøvelse for oss i pressen. I det grå og gubbete norske plateåret 2007 har det ikke manglet plater som har fått tommelen opp og gode terningkast fra oss, men ved årets slutt har det vært krevende nok å bli enige om 30 plater som står igjen som verdige kandidater for en Topp 20-liste. Det er ingenting som tilsier at en ukritisk «Lillehammer ’94»-aktig anmeldernasjonalisme – en egen skala for norsk musikk, som vi ofte beskyldes for – gjør annet enn å utvanne karakterskalaene ytterligere. Det har vært og vil alltid være en bjørnetjeneste for norsk musikkbransje på alle nivåer.

I år er vår Topp 20-liste en salig blanding av eksperimentell kunstjazzmetall, bluegrass, postpunk, shoegazing, retrorock, countryrock, hip hop, metall, Oslo-disko, mixtapes og nyutgitt arkivmateriale. Det sier i hvert fall at norsk musikk anno 2007 ikke mangler bredde eller variasjon, men først og fremst noen navn som skinner og virkelig står ut fra den dyktige, men akk så erfarne mengden.