Gamle sanger om igjen

«Shrek - Lykkelig alle sine dager» skraper bunnen av kreativitetstønna. Men det finnes noe fint, der også.

|||ANMELDELSE: Det er vanskelig å være et farlig troll samtidig som du har tre barn og et tak som stadig på repareres. Kanskje er det spesielt vanskelig når du var et farlig troll i utgangspunktet.

Shrek, han store, grønne fra tre eventyrlige og eventyrlig innbringende animasjonsfilmer, oppdager i sin fjerde og siste (særlig) film, «Shrek - Lykkelig alle sine dager» at alle sine dager er veldig lenge å skulle være lykkelig.

Tidsklemma
Han mistrives som temmet og tidsklemt, og inngår en kontrakt med den kortvokste Rumleskaft, han luringen fra Grimm-eventyret ved samme navn, om å få én magisk dag som bekymringsfri og ellevilt umoden ungkar, mot at han som vederlag gir Rumleskaft en dag fra sin egen barndom.

Rumleskaft velger dagen Shrek ble født, og brått står Shrek, slik James Stewart gjorde i inspirasjonskilde «It's A Wonderful Life», overfor en alternativ og dystrere verden der han selv aldri levde, der hans elskede prinsesse Fiona aldri ble reddet fra dragen og der Rumleskaft selv har sikret seg makten.

Barokke bilder
3D-formatet virker som om det er slengt på i siste liten, og er overflødig. Bildene er flotte nok i seg selv; kongeriket Langt, langt borte males ut i barokk detalj, og de store ansiktene til Shrek og den trolig ADHD-diagnostiserte følgesvennen Esel har nydelig, nyansert mimikk.

Et upåklagelig tempo og snedige og selektive valg fra eventyrboka - Rottefangeren fra Hameln gjør et gjesteinnhopp med sin teknologisk avanserte fløyte og får trollene til å danse til Beastie Boys - sikrer at «Shrek - Lykkelig alle sine dager» griper og holder på oppmerksomheten. Filmen er bedre enn den dvaske «Shrek den tredje», men har ikke friskheten til de to første filmene.

Bunnen av tønna
Det må være lov å si at den grønnhudede ikke helt har mestret entreen inn i det småborgerlige. Han bærer sitt nye liv som en litt for trang dress, på mer enn ett vis. Denne Shrek minner mer om kongen av Queens enn mørkets ridder.

Morsomhetene er kjedeligere, mer satte, enn tidligere, noe som muligens har mer å gjøre med et uoverveid skifte i manusforfattere etter den andre filmen enn Shreks nye livssituasjon. Og det føles unektelig som om man skaper bunnen av kreativitetstønna når man kommer opp med en intrige som i praksis er en gjenfortelling av den første filmen.

Hyggelig
Samtidig var altså den første filmen fin, og varmen derfra kaster en gyllen etterglød over «Shrek - Lykkelig alle sine dager». De spinnville plottkastene som gjør at hovedpersonene må bli kjent med hverandre på nytt får det omsider til å gnistre litt igjen i de gamle troll. Shrek har rett når han frykter at han er mindre kul enn før, men det betyr ikke at han ikke er hyggelig å henge med.