Gamle sanger om igjen

Hitlista er alltid en kilde til forundring og irritasjon for seriøse musikkelskere, rockere inkludert. Den dokumenterer svart på hvitt hvilken møkk massene lar seg avspise med. Men hvem ler sist? Om fem år er «Barbie Girl» en vedtatt popklassiker.

Husker du The Monkeys, Sweet, «Saturday Night Fever», Wham! eller Take That? Massevis av superkommerse døgnfluer skreddersydd for «ukritiske» fjortiser har med årene blitt rehabilitert som pop-perler og fått sin fortjente plass i kulturhistorien. Selv kjøper jeg samleplater med Slade eller Culture Club med høyt hevet hode og uten flir om munnen. Disse låtene likte jeg en gang, og nå tør jeg tillegge: med god grunn. Også i popsjangeren finner vi klassisk musikk.

  • CD-platas inntog gjorde plateselskapenes back-kataloger til gullgruver. Og man relanserer selvsagt gårsdagens hits uavhengig av ettertidas kvalitetsdom: Solgte dritten én gang, kan den selges igjen. For noen måneder siden trodde jeg VG-lista hadde blitt utsatt for en makaber spøk. På toppen av albumlista tronte plata som burde hett «The Best of The Very Worst» med - skrekk og gru! - Modern Talking, det tohodete, brunkreminnsmurte, tannglinsende pastelltrollet som midt på åttitallet klinte lag på lag med innsmigrende kliss oppå omparytmer som man måtte være tysker for å få så sterile (funk=smuss). Med titler som «You\'re My Heart You\'re My Soul», «Cheri Cheri Lady», Atlantis Is Calling (S.O.S. For Love)» og «Geronimos Cadillac» viste disse låtmakerne en grotesk mangel på så vel skam som humor, selv om de selvfølgelig lo av kritikerne hele veien til banken.
  • Jeg kan ikke noe for det. Modern Talking gjør meg fortsatt aggressiv. Ikke bare er de usedvanlig talentløse og ubeskrivelig ekle (min naturlige toleranse forbyr meg å foreslå karakteristikken harryhomo ), jeg føler meg også temmelig sikker på at de er tvers igjennom onde . Tro meg, jeg pleier sjelden å rase over dårlig listemusikk, men hva slags tilfelle har vi her med å gjøre? En skamplett selv på den beryktede popnasjonen Tyskland, landet som ga oss James Last og «Djengis Khan»? En av De Absolutt Pinligste Suksesshistoriene fra Selveste Åttitallet, tiåret smaken glemte? Nei, rett og slett Verdens Verste Band, Uansett Sjanger og Gjennom Alle Tider utgir i disse dager sine makkverker på nytt, som om house, grunge, triphop, britpop og jungle ikke har hendt, og attpåtil under den dystopiske tittelen «Back For Good». Og hvordan tar vi imot dem? Nordmenn flyr som fluer til platebutikkene for å anskaffe lorten om igjen .
  • Smaken er som baken - den lukter vondt. Men selve resirkuleringsvirksomheten gir kanskje større grunn til kulturpolitisk bekymring enn kvaliteten på varene. Hva skal man si når åtte av de ti mestselgende albumene denne uka består av gamle sanger i ny innpakning? Snart er det jul igjen, selvfølgelig, og bransjen kjører TV-reklame for alle mulige sammenraskede samlinger av salmer og sanger vi gjerne hører. Det spiller ingen rolle at den nye samleplata med Dire Straits likner den forrige samleplata med Dire Straits, eller at «More Than This - The Best of Bryan Ferry + Roxy Music» har vært utgitt før, og dermed må betraktes om en gjen-gjenutgivelse. Tydeligvis gidder ikke norske platekjøpere lenger å forholde seg til musikk de ikke allerede kjenner og liker.
  • Dette er ingen klagesang over det brede publikums slappe smak. Jeg er selv en del av problemet. Etter seksten år med samme rustne stereoanlegg, gjorde jeg i sommer en investering i high end -klassen. Da alt nødvendig ekstrautstyr lå strødd utover disken (ekspeditøren frarådde sterkt å velge høyttalerkabler til under 200 kroner meteren), hadde jeg ikke lenger råd til herligheten, men da var det for seint. Nå skjønner jeg hva jeg har fått i hus: Et lekkert møbel som sjelden gir gromlyd fra seg. Jeg greier nesten aldri å få satt meg ned for å nyte godene. Nyinnkjøpte CD-er ligger strødd omkring. Som regel rekker jeg bare å spille et spor eller to før tankene flyr, telefonen ringer, en avtale må overholdes eller noe fint går på TV.
  • Det smerter en forhenværende rockkritiker og nåværende deltidsmusiker å innrømme dette, og jeg klamrer meg til håpet om å tale på vegne av flere : Det Moderne Menneske mangler ikke bare tid, men selve roen til å sitte i en stol og ikke gjøre annet enn å bruke ørene. Det er mulig gode musikkopplevelser nettopp gir sjelefred, men konsentrasjonen og tålmodigheten som kreves for å høre en hel langspillplate i strekk får avkoblingen til å virke som et tiltak. Dermed er vi ved et av velstandsmenneskets tidstypiske paradokser: Vi får dårlig samvittighet fordi vi ikke orker å nyte alt vi burde nyte.
  • En gang var et nytt album fra et stort band en alvorlig ting som krevde fordypelse (også over utbrettscoverenes mange bilder og tekster). «Best of»-plater var for dumme lillesøstre. Jeg og vennene mine foretrakk album som het «Dark Side of The Moon» eller «Tales From Tophographic Oceans». Dette er mitt vakreste minne som musikkfan: Tre syttenåringer ligger hensunket i hver sin stol i et mørklagt gutterom. Fra en vaklevoren kassettspiller strømmer «Ghosts» med gruppa Strawbs. Hele plata. Ingen sier et ord før andakten er ferdig. Da hyler vi ut vår fryd over dette geniale verket nesten ingen andre har hørt, og klistrer små lapper med ros til bandet utenpå kassetten.
  • Ungdom gjør ikke slikt lenger. De aner ikke hva et konseptalbum er for noe. De hører hitlåtene via media og venter med å kjøpe til Absolute-samlingen foreligger. De danser, snakker og spiser mens plata går. Eller de gjør - som så mange av oss - noe annet. Som selvstendig aktivitet har musikklytting tapt i konkurransen med andre kulturtilbud. Å spille plater er ikke så underholdende som å sitte foran TV- eller dataskjermen, ikke så opplysende eller «åndelig berikende» som å lese tidsskrifter eller bøker, og langt fra så vederkvegende som massasje eller aromaterapi. Mens platesalget synker, går vi og ser band live . Konsertopplevelsen er rikere (det visuelle, stemningen kommer på kjøpet), mer unik (dette skjer her og nå), muliggjør deltakelse (ens egen respons påvirker stemningen) og samvær med andre (også før og etter musikkseansen).

Snart er det bare hi-fi-nerder og andre spesielt interesserte som gidder å sitte hjemme og trykke mellom hodetelefonene.

Vi andre kan bare parafrasere salig Lennon: Å høre på musikk er noe du gjør mens du legger andre planer. Det er kjekt med musikk til arbeidet (mange plater fungerer jo likevel best mens man støvsuger). Men slikt har vi radioen til. Der velger andre musikken, og en slipper å bli sittende og kope foran sin omfangsrike CD-samling (platefrikens svar på moteløvens «Jeg har ingenting å ha på meg»). Så også med samleplatene. Selskapene skummer fløten på våre vegne. Hvem gidder å høre på fyllkalk og elendighet? Vi vil ha the very best of . Tretti- og førtiåringene som synes det er for slitsomt å holde rede på alt det nye, kjøper gamle sanger om igjen slik deLillos nå frister med, mens fjortisene spiller forrige måneds hits i sin egen «Party Zone2». Spørsmålet er bare hvor lenge en bransje kan prioritere produktompakking framfor produktutvikling, og hvor lenge vi orker å kjøpe det vi allerede har kjøpt. Lyttekunstens forfall er et faktum som handler om nye livsmønstre og en ny mediesituasjon. Spørsmålet er bare hva vi gjør med det. For snart tjue år siden brant noen gale aktivister tonnevis med diskoplater i en park i Chicago. Hadde ikke CD-er brent så mye dårligere enn vinyl, burde talentfulle norske band uten platekontrakt gått sammen om å stjele alle samleplatene i alle landets platesjapper og lagd et kjempebål foran Fono-Foreningens lokaler.