Gamle sanger om igjen

«Take One», som er Susanne Sundførs «demoaktige», nedstrippede soloversjoner av sangene fra den selvtitulerte fjorårsdebuten, kom ut forrige uke. Når en artist, og særlig så kort tid etter originalutgivelsen, velger å spille inn sin plate på nytt, er det ikke fritt for at man blir mistenksom til motivene. Eller, mistenksom er et for negativt ladet ord, det handler snarere om å forsøke å tolke hva artisten egentlig mener med en slik manøver.

I Sundførs tilfelle, skal den nye versjonen være spilt inn på oppfordring fra fans. Det er i så fall raust å komme dem i møte med «Take One», som ikke nødvendigvis er en bedre plate enn originalen, men som aksentuerer andre kvaliteter ved den unge Haugesund-artistens musikalitet og låter. Sundfør solo bak pianoet har en spesiell utstråling og kraft sammenliknet med det mer «vanlige» poppreget hun får i bandsetting, noe som er beslektet med forskjellen på Alicia Keys’ solonumre og fullblods stadionensemble i Oslo Spektrum i forrige uke. Noen talenter har det med å stråle enda mer alene enn sammen med andre.

Å spille inn gamle plater om igjen er ikke noen stor industrinisje i platebransjen, men slike plater dukker opp fra tid til annen. Alanis Morissette feiret tiårsjubileet for sitt gjennombruddsalbum «Jagged Little Pill» med en akustiske nyinnspilling i 2005. Pixies-frontmann og -låtskriver Frank Black/Black Francis gjorde et tilsvarende grep året før, da han på dobbeltalbumet «Frank Black Francis» ga ut én cd med originale solodemoer av Pixies-materiale, og én cd med – til dels grusomme – nyinnspillinger av samme materiale. Ellers er dette gjerne en nostalgi- eller oppsummeringsøvelse man tar godt inne i sitt artistlivs høst, nytolkningsplater à la Randy Newmans «Songbook» og Joni Mitchells «Travelogue», eller som da Brian Wilson spilte inn – og for så vidt fullførte – sitt ambisiøse «Smile»-verk i 2004.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjenskapingen av gamle album er dessuten blitt noe av en liveindustri. Når Turboneger til sommeren feirer 10-årsjubileum for sin albumklassiker «Apocalypse Dudes» med å spille den i sin helhet på Øyafestivalen, så føyer de seg inn i en tradisjon som har bredd om seg de siste åra, for eksempel Brian Wilsons «Pet Sounds»-konserter. Arthur Lee rakk å spille Love-klassikeren «Forever Changes» med band og orkester mange ganger før han døde. Sonic Youth gjorde stor suksess med å spille «Daydream Nation» i sin helhet i fjor, dessverre ikke på noen norsk scene. På South By Southwest-festivalen i Austin i forrige uke stilte Evan Dando med en Lemonheads-konstellasjon som freste gjennom alle sangene på «It’s A Shame About Ray».

Uansett hvordan man vrir og vender på det, vil en nyinnspilling, en remiksing eller annen form for omarbeiding av en gammel plate alltid ha et revisjonistisk aspekt ved seg. Tenke seg til om Sundfør hadde debutert med «Take One» i stedet, og gitt ut bandversjonen av plata ett år etterpå. Det hadde kanskje vært en mer logisk rekkefølge; «Take One» som rå og urørt talentpresentasjon først, deretter «Susanne Sundfør» som plata som fyldiggjør låter og fullfører ideer. Sannsynligvis ville en nedstrippet solodebut à la «Take One» fått kritikk for å være nettopp ufullendt. Nå som Sundfør har gjort det i motsatt rekkefølge, blir det heller til at man leser det som om «Take One» er en reaksjon, et korrektiv, en selvkritikk av hvordan låtene framsto på debutplata. Ble det for glatt, ble det for lite variasjon i arrangementene, ble det egentlig ei plate som ikke var helt hva det unge låtskrivertalentet egentlig så for seg?

Susanne Sundfør skal i hvert fall ikke mistenkes for å gi ut debutplata si på nytt på grunn av idétørke, til det kommer «Take One» for kjapt, men hun kjøper seg kanskje litt tid til å planlegge sitt neste trekk.