Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gammaglimt

Original novellekunst tynget av vel mye refleksjon.

BOK: I «Gammaglimt» anlegger Jensen det man med en viss freidighet kunne kalle et kosmisk perspektiv på vårt jordiske liv. Tittelen henviser til de glimt som angivelig oppstår når strålingen fra de voldsomme partikkelskyene som døende stjerner sender fra seg, treffer oss mennesker.

Hva disse «lysglimt fra en allerede død materie» er ment å symbolisere, er ikke lett å si. Jensen er ikke just lett på labben i sin nye bok. Men de bidrar i alle fall til å bygge opp under den mørke undergangsstemningen som formidles. Den innhyller både det sosiale liv og den enkeltes sinn. Jensens personer er ikke bare havnet på feil klode, de kan heller ikke forestille seg at det finnes noen «riktig» klode.

Skjer ikke mye

Samlingen består av ni tekster, sju samtidsnoveller som rammes inn av to noveller med handlingen lagt til ei nær framtid hvor de samfunnsmessige strukturene er brutt sammen, et samfunn preget av anarki, en by der vold og terror hører til dagens orden, og den totale tilbaketrekning og isolasjon synes å være den mest adekvate reaksjonen. Det er tale om velkjente dystopiske visjoner, lik de vi f.eks. finner i Saramagos «Beretning om blindhet», men formidlet på en annen og mer handlingsfattig måte.

Det skjer i det hele tatt ikke så mye i disse novellene. Til gjengjeld tenkes og reflekteres det til overmål. Den utstrakte tankevirksomheten står i skarp kontrast til den tausheten som de fleste mannlige hovedpersonene omgir seg med. «Jeg kan ikke lenger samtale med mennesker. Det er på langt nær den eneste feilen, men utvilsomt den største,» bekjenner en av dem, og betegner seg selv som «samtaleufør».

Hang til isolasjon

Denne skavanken er et hovedmotiv i boka. Den har sammenheng med personenes hang til isolasjon, og har til tider også sin kilde i deres misantropi og manglende evne til engasjement og ikke minst deres ubehag ved det overflatiske liv som utfoldes omkring dem. Men det kan også ha andre årsaker, slik tilfellet for eksempel er i den ganske gripende teksten «Livløs» om mannen som får vite at han ikke kan få barn.

Flere av novellene handler om kommunikasjonssvikt mellom samlevere. Typisk for stemningen er følgende utsagn: «Det var ingen manko på følelser, bare et fryktelig underskudd på ord å uttrykke dem med. Så jeg snakket med meg selv i stedet.» Verken mann eller kvinne kommer særlig godt ut av det i disse tekstene. Den enes taushet provoserer fram den annens snakkesalighet. Det er tale om kryssende behov.

Hvitløk

De fleste av kvinnene er imidlertid i høyere grad enn mennene styrt av materialistiske drømmer eller ønsker om å leve opp til mytene om hvordan et lykkelig familieliv skal se ut. Her kan Jensen være både skarp og treffende, stedvis også morsom i sin kritikk. Det gjelder blant annet for novellene «Hvitløk og ekspansjonsskruer» og «Sorti».

Alt i alt bekrefter samlingen det tidligere inntrykket av Sigmund Jensen som en original og selvstendig novellist.

Men han har gjort bedre ting før. Det er ikke noe galt med refleksjon, men her virker den til tider både fortenkt og tyngende på tekstenes framdrift. I en novelle kan det noen ganger være klokt å tie om det som det i og for seg kan tales om.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media