POLITISK RINGREV: Den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Luxemburgs tidligere statsminister, Jean-Claude Juncker. Merkel sto imot presset fra den britiske statsministeren David Cameron og støtter Juncker i kampen om å bli ny president i EU-kommisjonen. Under press fra EU-motstanderne på hjemmebane står Cameron stadig mer aleine i EU. FOTO: AP / Scanpix /dpa, Daniel Naupold
POLITISK RINGREV: Den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Luxemburgs tidligere statsminister, Jean-Claude Juncker. Merkel sto imot presset fra den britiske statsministeren David Cameron og støtter Juncker i kampen om å bli ny president i EU-kommisjonen. Under press fra EU-motstanderne på hjemmebane står Cameron stadig mer aleine i EU. FOTO: AP / Scanpix /dpa, Daniel NaupoldVis mer

Gammel årgang i EU

EU velger en gammel ringrev til å lede den utøvende makta idet fornyelse og reformer står på dagsorden og britene raser, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Den konservative Jean-Claude Juncker, statsminister i Luxemburg gjennom 18 år, blir etter alle solemerker ny president i EU-kommisjonen. Den britiske statsministeren, David Cameron, har ført en like voldsom som håpløs kamp for å unngå Juncker på posten. I kjent stil har EU-haterne i britisk løssalgspresse kalt ham «Europas farligste mann». Men Cameron står igjen så godt som ensom blant EU-lederne i sin motstand.

Juncker er de konservatives «spitzenkandidat», som det kalles, og de konservative vant valget til Europa-parlamentet i mai. Før valget var de fleste av de politiske familiene enige om å la den største gruppa få lederen for den utøvende makta i EU, et ledd i å gi parlamentet større makt i tråd med Lisboa-traktaten.

Valget vil trolig skje 26. og 27. juni i EU-rådet, toppmøtet av alle stats- og regjeringssjefene. Deretter må valget bekreftes i parlamentet. Valget av Juncker er et ledd i en større hestehandel med ledende verv. I tillegg til de konservative får han støtte av sosialdemokratene, den nest største gruppa. Men også de liberale og De Grønne er rede til å støtte ham mot å få visse politiske innrømmelser. Til og med venstresosialistene, ledet av greske Akexis Tsipras, er rede til å støtte Juncker, men av prinsipielle grunner: Parlamentet skal være hjertet i det politiske spillet framfor toppmøtene med stats- og regjeringssjefene. Det er akkurat dette Cameron vil unngå. Han vil ha svakere makt til institusjonene i EU og mer makt til medlemslandene. For ham er Juncker en farlig «føderalist».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Såpass aleine står Cameron. Han vil tvinge fram avstemning i EU-rådet, og håper å få med seg Nederland, Sverige og Ungarn, som tidligere har uttrykt tvil om Juncker. Men han trenger å få med seg enda et stort land for å kunne mønstre et blokkerende mindretall. Det som mange av de andre EU-lederne for all del vil unngå, er institusjonell krangel mellom EU-rådet og parlamentet om hvem som skal lede EU-kommisjonen.

Utgangspunktet til Cameron er i tillegg svakt. De britiske konservative tapte valget til Europa-parlamentet på hjemmebane; de kom på tredjeplass bak Uavhengighetspartiet (UKIP) og Arbeiderpartiet. De britiske konservative har også meldt seg ut av den konservative gruppa i Europa-parlamentet, som de fant for EU-vennlig. Da er det ikke lett for Cameron å prøve å overtale de andre konservative stats- og regjeringssjefene til å vrake Juncker. Forbundskansler Angela Merkel i Tyskland har minnet om at «utpressing» ikke er en arbeidsform i EU.

Valget av Juncker er, som vanlig, et ledd i et større forlik. Sosialdemokraten Martin Schulz fra Tyskland skal fortsette som president i Europa-parlamentet i to og et halvt år og så overlate stolen til en konservativ. Sånn har man delt på dette vervet i åtte år. Schulz kan bli valgt når parlamentet konstitueres i Strasbourg første uka i juli.
Sosialdemokratene får trolig også utenrikssjefen, som samtidig er visepresident i EU-kommisjonen. Britiske Catherine Ashton går av og Italias utenriksminister, Federica Mogherini, ventes å overta taburetten. Men dette kan støte mot et annet italiensk framstøt fra statsminister Matteo Renzi. Han ønsker Enrico Letta, sin forgjenger og partifelle, som han forøvrig styrtet, som president i EU-rådet etter belgieren Herman Van Rompuy.

Politisk er det reformer i EU og endringer i den strenge økonomiske krisepolitikken som står på dagsorden. Sosialdemokratene og ikke minst venstresosialistene krever mindre innstrammingstiltak og flere tiltak for å skape vekst og arbeidsplasser. Dette var velgernes dom i valget i mai. Cameron og mange andre vil også barbere byråkratiet i EU. Cameron vil ha forhandlinger om reformer som han så kan legge fram i folkeavstemning om EU i Storbritannia.

Med dette på dagsorden er Juncker et rart valg. Han har lenger fartstid enn noen i EUs labyrinter og er et vandrende bilde på det gamle EU som skal reformeres. I åtte år ledet han Euro-gruppa av finansministrene i euro-landene som hamret ut den krisepolitikken som nå kreves endret. Men han har da adskillig vidd og ironi, som da han på det verste i euro-krisa uttalte:

- Vi vet hvordan vi kan løse krisa, men ikke hvordan vi kan vinne et valg etterpå.

Cameron foretrekker heller å stå aleine framfor å motvillig gå med på et forlik han ikke klarer å stanse. Dette ser ut til å bli første gang man velger en president i EU-kommisjonen mot et stort medlemslands uttrykte vilje. Tidligere har valgene vært samstemmige. Men denne gang har Storbritannia lagt seg ut med Tyskland, hvor Merkel har tatt på seg oppdraget med å sette Cameron på plass så høflig som mulig.

KOMMENTARFELTET BLIR DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN