Gammel moro

Både oppskrift og råvarer er utgått på dato når Wes Craven varmer opp blodig meta-suppe i «Skrik 4».

FILM: «Skrik 4» virker frisk og overraskende i omtrent et kvarter. Deretter lukter det oppvarmet restemat hele veien til likhuset.  

71-årige Wes Craven og produsentbrødrene Weinstein har bestemt seg for å samle gjengen etter elleve år. Bandet var liksom oppløst, men man må ha merket et skrikende behov der ute etter ironisk nedslakting av deilige tenåringsjenter, så da var det bare å slå på tråden til Neve Campbell, Courteney Cox og David Arquette.  

Sidney Prescott (Campbell) kommer tilbake til den idylliske, lille slasher-hovedstaden Woodsboro for å markedsføre sin nye bok om hvordan man kan leve med traumene fra ... tre Skrik-filmer. Nyhetsjournalist Gail Weathers (Cox) er også blitt forfatter og gift med den sløveste kniven i skuffen, Dewey (Arquette), som nå er sheriff.  

Sassy Hayden
Men ingen av disse tre har friskt tenåringsblod, så Craven har også ringt rundt til Hollywood-starlets med karrierer som ikke vil ta skade av en opptreden i «Skrik 4» (mer kjente navn, som Anna Paquin og Kristin Bell, stiller bare i korte gjesteroller: to kniver i magen og ut med dem).  

Blant jentene som får leve lenger, er Hayden Panettiere («Heroes») den mest interessante — smart og sassy der de andre er blasse. Ellers blir det et spørsmål om hvor mange grøsserkyndige meta-kommentarer du er klar for. Selv merker jeg at toleransegrensen er lav: Konseptet med skrekkfilmer som kommenterer seg selv opp og i mente er 90-tall og manusforfatter Kevin Williamson bringer lite nytt denne gangen. Det er som om han har fått beskjed om ikke å anstrenge seg for mye: Hvis du kommer på noe kreativt, følg heller oppskriften og prøv for all del ikke å lage en god historie eller bygge opp spenningen over mer en tjue sekunder.  

Primale grøss
Når bandet samles for en ny trilogi (ja, da, intet mindre) etter elleve år, må det være lov å kreve noe nytt og inspirerende, bortsett fra webcam, live streaming og apps. Men hvis du synes det er festlig å være på quiz-lag med karakterene i en meta-grøsser for å gjette hva som skal skje med dem, vil du ha mer moro enn undertegnede. Selve grøssene, derimot, er mer vellykkede. Jeg så filmen i en halvfull formiddagssal på Manhattan og hørte minst fire skrik, særlig i starten, så jeg skal ikke nekte for at filmen virker, selv om den burde vært mye bedre.